Nyhet

02/06/10

Boikott fra solosang til kor

Sommeren 2006 etter Israels krig mot Hizbollah i Libanon skrev jeg under på et opprop etter en invitasjon fra en israelsk opposisjonell, og lot følgende trykke i denne spalten:”Måten Israel systematisk har trakassert palestinerne på…… har klare paralleller til de overgrep som ble gjort av de hvite i Sør-Afrika. Da verdenssamfunnet gjennomførte en boikott mot apartheidstaten, var det kultur- og idrettsboikotten som fikk størst betydning. Det er derfor jeg etter oppfordring fra folk i de palestinske og de opposisjonelle israelske kunstnermiljøene har undertegnet et internasjonalt opprop om boikott av statlig støttede israelske kunstinstitusjoner.”Lederartikkelen førte til noen utmeldelser av musikk-klubben, og nyheten om at jeg hadde undertegnet oppropet førte til angrep på lederplass i Dagbladet og flere meget opprørte og hoderystende artikler i ymse norske og svenske aviser. Bare noen spredte stemmer støttet tanken.Siden den tid har Gazakrigen rast og gitt atskillig næring til diskusjonen om boikott. Selv flere norske biskoper begynte å smake på tanken etter sitt besøk i Palestina og Israel i fjor og etter den klare boikottoppfordringen i ”Kairos-dokumentet” fra bredden av kirkeledere i Det Hellige Land. Og nå på forsommeren etter det meningsløse angrepet Israel utførte mot den humanitære konvoien som ville slå sprekker i blokaden av Gaza, har et kor reist seg i hele verden med krav om det samme. Meningsmålinger viser at et flertall av det norske folk nå støtter en slik tanke. (InFact 1.juni). Og kravet går vesentlig lenger enn oppropet fra 2006. Nå er det ikke bare det statlige kulturlivet som skal boikottes, men mange ønsker en full vareboikott, en våpenboikott, en økonomisk og akademisk boikott i tillegg til kulturboikott.Mitt ja til boikott i 2006 var tuftet på inntrykk etter mange besøk i Palestina og Israel siden 1992. Jeg kunne ikke se at det fantes noen reell vilje til fred og forsoning blant israelske politikere og en stor majoritet av det israelske folk. Dette inntrykket har med økende styrke blitt bekreftet i tiden etterpå, og likhetstrekkene med Sør-Afrika har blitt tydeligere og tydeligere. Det palestinske folk lever som en frihets- og rettighetsberøvet pariakaste i Israel og de okkuperte territoriene, og fremfor alt i Gaza.Lenge tenkte jeg at hvis folk bare dro til de palestinske områdene, hvis mange nok fikk se med egne øyne hva som foregår og fikk møte ofrene for israelsk politikk, så ville en ikkevoldskamp med boikott som det viktigste våpen vokse fram. Man ville se at dialog er en umulighet, fordi Israel selv ikke er interessert i den. Man ville forstå at ideen om en dialog med Israel har vært en gjenstridighet hos et synkende antall illusjonister som kan flotte seg med noen vakre prinsipielle tanker mens palestinerne lider under den vestlige verdens ufattelige unnfallenhet. Man ville se at boikott kan være eneste mulighet til å få i gang den dialogen som ikke er der.Men etter Gazakrigen har Israel selv demonstrert sin undertrykkelse og brutalitet for all verden i så stor grad at det ikke skulle være nødvendig å reise dit for å forstå. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar før USA lar seg bevege til handling. Det kan enda ta tid, men det er min overbevisning at israelernes overgrep og etniske diskriminering er så grove handlinger at ikke engang de konservative kristne i USA i lengden vil kunne fortsette å lukke øynene. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

18/02/10

Ja til opptaksprøve for gatemusikanter

Man kan diskutere om tigging er akseptabelt i et land som Norge hvor det finnes et tilbud om hjelp for alle. Men tigging forkledd som musikkutøvelse er en uting fra hvilken synsvinkel man enn ser det.Iblant kan man i Oslo og andre byer i Norge støte på en fiolinist eller en fløytist som forskjønner gatebildet med stor innlevelse og virtuositet. Russiske messingkvartetter og peruanske panføytegrupper dukker opp på gatehjørner, i parker og på torg og skaper atmosfære og stemning, og det er vel og bra og en stor glede og berikelse det aller meste av det. Gi dem gjerne penger i vårsola. Det er flott at sangere frimodig stiller opp i sårbar og fryktløs kamp med trafikkstøyen og fremfører mer eller mindre allsangslitne slagere. De må gjerne belønnes med både mynter og sedler.Men gi ikke penger til folk som knapt har rørt et instrument eller så vidt har lært en eller to strofer av en sang og står som en liten, spredt hær under kommando av mafiøse baroner fra Øst-Europa. De er forkledde tiggere som gjør gatebildet enda gråere, mer monotont og støyende enn det allerede er. Iblant er det ganske utmattende å gå i Vigelandsparken eller langs Karl Johan og høre den samme sangen fremført uten innlevelse på trekkspill med en eller to harmonier av 5 eller 6 forskjellige ”utøvere” fra ulike posisjoner over en strekning på 200 meter.Det må snarest innføres en opptaksprøve for gatemusikanter. La en jury med en viss romslighet og sans for sjarmfaktorer skille klinten fra hveten og utstyre godkjente utøvere med autorisasjon. La så de som ikke er innehavere av et slikt godkjenningskort overlates til valget mellom inndragelse av instrument eller fri musikkundervisning, dekket over miljøverndepartementets budsjett hvis de forsøker seg. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

31/01/10

Rammet av kjærlighet

Jakobmessen som snart i 10 år har blitt feiret hver søndag kl 22, har denne vinteren fått sin 4 utgave. Den heter ”Rammet av kjærlighet”. Den første Jakobmessen hadde premiere i september 2000 og ble kalt ”Messe for mennesker i bevegelse”, Den andre kom til i 2003 og het ”Messe i hjemløshetens tid”, den tredje i 2005 med overskriften ”Messe rundt et dekket bord”. Siden har disse tre utgavene turnert i 5 år og avløst hverandre, til vi nå, i jubileumsåret får ”Rammet av kjærlighet”.Som for alle de tre tidligere versjonene er det Karoline Krüger som har skrevet musikken og undertegnede som har forfattet tekstene. Både tekstlig og musikalsk gjendiktes de mange århundrer gamle messeleddene vi kjenner fra kirkehistorien og musikkhistorien: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. En substans er i behold fra de klassiske formene, men ordene er formet til sanger og har gitt troen et nytt språk for en ny tid og en ny kontekst. Til den nye utgaven av messen har også Øyvind Kristiansen komponert kontrasterende meditasjonsmusikk.”Rammet av kjærlighet” har som tema av vi som mennesker har fått tilværelsens største gave, men at den både ”brenner og bærer, krever og glemmer, håper og tåler”. Å være rammet av den gjør at livets store lerret får både mørke og lyse farger.Kjærligheten er den ene evnen som mer enn noen gjør oss til mennesker, til bilder av Gud, til skapninger som står i tilværelsens brennpunkt som deltakere og Skaperens medskapere. Her er en av tekstene til den nye messen: CredoÅ tro er ikke visshet, men å lenesitt hjertes savn og lykke mot en større favn enn vårOg trøstes med at det vi ser omkring osser for vakkert til å leve bare disse korte årOg siden dø fra tid og navnVi tror at alt er i Guds favn Å tro er ikke påstand, men å vågeÅ se at det bor smerte bak en fiendes stengte blikkÅ leve slik at noen her på jordaKan bli møtt som elsket venn på tvers av frykt og ulik skikkÅ gi vår søster Kristi navnVi tror at alt er i Guds favn Å tro er ikke tanker, men å elskeÅ være del av noe som er større enn oss selvÅ se at om vi hører til en kirke,er Guds verden større enn vårt hode rommer nå i kveldGud gir hvert ansikt liv og navnVi tror at alt er i Guds favn Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

10/01/10

Nye bilder

Verden er mangfoldig. Men mangfoldet skjules ofte i medienes karikaturer av virkeligheten. Det er forbausende hvor lydige mange TV-selskaper og nyhetsbyråer er i forhold til fremstille realiteter slik at de bekrefter fordommene våre. Mye har selvsagt med kraften i en konflikt å gjøre. Det er ikke interessant å bringe nyheten om freden som kom, med mindre det skjer på en spektakulær eller personorientert måte, som da Mandela vandret ut av fengselet etter 27 år i fangenskap. Det er langt mer salgbart å fokusere på et krigsutbrudd eller en dramatisk dreining i en konflikt.Slik venner vi oss til å se på Midt-Østen som et konfliktfylt område, selv om det for det meste fred i de mange landene som faller under denne samlebetegnelsen. Og slik tenker vi oss konsekvent Afrika som et sultens, fattigdommens og katastrofenes kontinent, selv om det er enorme rikdommer og en overflod av initiativrike, ressurssterke mennesker der.Kirkelig Kulturverksted har tidligere prøvd å bidra til å skape nye bilder som kommenterer mainstream-medienes monotoni, slik vi gjorde det da vi lanserte ”Lullabies from the Axis of Evil” og da vi i fjor laget kjærlighetsduetter mellom en iraner og en amerikaner på ”Scent of Reunion”. Vi ønsker å fortsette denne trenden, og lanserer i disse dager ”Imagine Africa”.På denne CD’en står en rekke kunstnere fram som er lei av å se Afrika fremstilt så stakkarslig i vestlige medier. De tar del i et ARTerial network hvor formålet er å forme et nytt bilde av Afrika, både i egen og andres bevissthet.Nye bilder trengs i en kompleks tid hvor raske medier under et hardt økonomisk press i økende grad forenkler realitetene for å overleve som nyhetsprodusenter. Når monotonien øker i fremstillingen av virkeligheten, sementeres fordommene, og det dannes halvsannheter som vokser til løgner. Det fører iblant til at hele nasjoner blir forført og ledet inn i kriger, slik det skjedde da USA invaderte Irak i 2003. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

10/01/10

Nye bilder

Verden er mangfoldig. Men mangfoldet skjules ofte i medienes karikaturer av virkeligheten. Det er forbausende hvor lydige mange TV-selskaper og nyhetsbyråer er i forhold til fremstille realiteter slik at de bekrefter fordommene våre. Mye har selvsagt med kraften i en konflikt å gjøre. Det er ikke interessant å bringe nyheten om freden som kom, med mindre det skjer på en spektakulær eller personorientert måte, som da Mandela vandret ut av fengselet etter 27 år i fangenskap. Det er langt mer salgbart å fokusere på et krigsutbrudd eller en dramatisk dreining i en konflikt.Slik venner vi oss til å se på Midt-Østen som et konfliktfylt område, selv om det for det meste fred i de mange landene som faller under denne samlebetegnelsen. Og slik tenker vi oss konsekvent Afrika som et sultens, fattigdommens og katastrofenes kontinent, selv om det er enorme rikdommer og en overflod av initiativrike, ressurssterke mennesker der.Kirkelig Kulturverksted har tidligere prøvd å bidra til å skape nye bilder som kommenterer mainstream-medienes monotoni, slik vi gjorde det da vi lanserte ”Lullabies from the Axis of Evil” og da vi i fjor laget kjærlighetsduetter mellom en iraner og en amerikaner på ”Scent of Reunion”. Vi ønsker å fortsette denne trenden, og lanserer i disse dager ”Imagine Africa”.På denne CD’en står en rekke kunstnere fram som er lei av å se Afrika fremstilt så stakkarslig i vestlige medier. De tar del i et ARTerial network hvor formålet er å forme et nytt bilde av Afrika, både i egen og andres bevissthet.Nye bilder trengs i en kompleks tid hvor raske medier under et hardt økonomisk press i økende grad forenkler realitetene for å overleve som nyhetsprodusenter. Når monotonien øker i fremstillingen av virkeligheten, sementeres fordommene, og det dannes halvsannheter som vokser til løgner. Det fører iblant til at hele nasjoner blir forført og ledet inn i kriger, slik det skjedde da USA invaderte Irak i 2003. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

16/11/09

Julekonsertene viser at Den norske kirke er en åpen folkekirke.

Det er et ugjendrivelig faktum at den kulturarenaen som øker mest for tiden ikke er de mange nye og påkostede kulturhus, men kirkene. Likevel fortsetter noen å hevde at Den norske kirke er på tilbakegang som folkekirke. For enkelte er den eneste gyldige målestokk oppslutningen om høymessen og antall medlemmer i kirken, og begge deler viser tilbakegang i forhold til folketallet. Men hvis man tar med alt som foregår i kirkehusene, ikke minst nå i juletiden, og tar inn over seg hvilken kirkelig handling det er at kunstnere ikke bare i julen, men hele året bruker kirkerommet og den bibelske tradisjon som ramme for å uttrykke seg, så er det en bred, folkelig gjenerobring av kirkene og ikke tilbakegang vi ser. Og hvis vi så legger til veksten i oppslutningen om pilegrimstradisjonen og hvordan folk søker til kirkene som turister, lystennere og ivrige lesere av kirkekunstens og kirkearkitekturens bibel, så viser bildet noe helt annet enn forvitring av folkekirken i Norge. Men vår pietistiske tradisjon og arv har gitt mange den tvangstanken at det eneste som teller når kirkens betydning skal måles, er aktiviteten i det som noen kaller ”kristenfolket”. Vi går inn i den tiden da norske medier ynder å fremstille folk som går i kirken som kveg og de som arrangerer konserter for dem som spekulative og kommersielle. Det som i bunn og grunn er en sann kirkesøkning og en oppslutning om en av kirkens viktigste høytider blir raljert over, mistenkeliggjort og underkjent som trosuttrykk. Slik rår pietismen like ufortrødent i sekulære medier som hos mange av dem som påberoper seg å representere Guds kirke på jorden, og slik bidrar begge grupper til å forsterke den sekulariseringen de forskutterer. Dette er en særnorsk aktivitet som ville være utenkelig i de fleste øvrige land i Europa. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

02/11/09

Nobelkonserten undergraver fredsprisens idé

  Uavhengig av hvor klokt det var å gi Nobels fredspris til Obama, kan det vanskelig benektes at Nobels fredspris gjennom de siste 13 år har gjort et knefall for amerikansk kultur og estetikk. Dette er paradoksalt ettersom Amerikansk kulturell dominans i verden har vist seg lite fredsbyggende.   Om Nobelkomiteen ikke selv ser at Nobelprisens knefall for amerikanske verdier er kontra produktivt for verdensfreden, så vil kanskje klodens befolkningsutvikling en gang innhente medlemmenes bevissthet. Den dagen det faktum at de fleste mennesker bor i Asia går opp for Geir Lundestad og komiteen på et dypere plan enn som et tallmessig faktum, vil den rent kommersielle drivkraften som synes å være den eneste gyldige der i gården kanskje til slutt overbevise dem om at det gir et større nedslagsfelt for prisens prestisje å bl.a. satse litt mer på Asiatiske TV-selskaper og artister til konserten den 10. desember. Nobelinstituttet misbruker for tiden en gyllen sjanse til å skape en global artistmønstring med bred, folkelig oppslutning internasjonalt.   Det er trist for Norge og for ideen bak Nobels fredspris at vi i det lengste tviholder på det amerikanske hegemoniet og Hollywood. Dette handler om større ting enn å forsterke Nobelprisen som merkevare i retning vest, - i miljøer vi tradisjonelt har likt å gjøre vår hoser grønne hos som nasjon.   Faktisk kan det vise seg direkte fredshemmende å fortsette med Amerika-sporet når programledere, konsept og artister skal velges ut. Mange av faktorene som er konfliktdrivende i verden i dag bunner i at Amerika og Storbritannia i århundrer har hatt en kulturell dominans i verden. Det kunne være interessant å vite om Nobelkomiteen over hodet har reflektert over hvordan det kan oppleves for en inder, en kineser, en palestiner, en iraner, en kenyaner eller en fra Khazakstan å se at Nobelprisen estetisk og kulturelt i økende grad assosieres med USA.   I 1996 da Nobelkonserten ble forandret fra å være et innholdsspekket show i Nationaltheatret med fokus på prisvinnerens kultur og prisens ide, til å bli et amerikansk stjerneshow i Spektrum, kunne man på ett plan forstå logikken i å gi TV-giganter fra USA anledning til å sette premissene for innholdet i fredskonserten. Det handlet om å skaffe rask tilgang til mange seere, og det fikk man. Men siden den gang har det i økende grad blitt tydelig for en hel verden at den vestlige arroganse har gitt næring til ulmende aggresjon i mange land, og at mange av tidens mest blodige konflikter har med dette å gjøre. I tillegg har profesjonaliteten og nedslagsfeltet til store TV-giganter i Øst vokst betydelig.   Men så lenge Amerika-eksperten Geir Lundestad rår grunnen i Nobelinstituttet og ingen i Nobelkomiteen synes å være opptatt av kulturens betydning og mulighet når prisens idé skal kommuniseres ut i verden, venter vi ikke store forandringer. Det begynner å bli på tide med en alternativ fredskonsert, i samarbeid med for eksempel Al Jazeera.   Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

02/09/09

Allah ou akbar

Verdens ytterpunkter har kommet hverandre nærmere. Mennesker reiser og flytter og beveger seg omkring på jorderik. Vi kan nesten snakke om en ny folkevandringstid. Vi er en befolkning av pilegrimer og veifarende, og mens verdens ledere og medienes mytomaner prøver å vise motsetninger og konflikter mellom Guds barn, viser våre hjerter at mennesket er det samme til alle tider. Vi kan si at vi tilhører forskjellige religioner og tradisjoner. Vi kan si at vi tror forskjellig, men våre gjerninger avslører oss. Våre gjerninger viser at vi alle strever med å forsake mammon og tro på kjærligheten og nåden. Og troen på Guds nåde og den uttalte avhengigheten av den har vist seg å være mer utbredt og variert i verden enn den lutherske kristendomsundervisningen fortalte oss. I Salmenes bok (Salme 145) står det: ”Stor er Herren, ja, høylovet er han, uransakelig er hans storhet”. I mange byer i verden uttrykkes det samme slik: ”Allah ou akbar”. Måtte disse ordene bli brukt som et uttrykk for frihet, slik den nye opposisjonsbevegelsen i Iran gjør det, ikke til makt og tvang slik det så altfor ofte skjer når mennesker tar Guds storhet og makt til inntekt og garanti for sin egen. Gud har gjort seg avhengig av mennesket med alle sine svakheter. Det er en del av hans kjærlighets vesen. Men vi svarer så altfor ofte med å demonstrere en innbilt styrke. Og vi har så vanskelig for å leve med spørsmålene ubesvart og alle regnestykkene som ikke har noen svar. Vi tyr til modeller og systemer, vi vil tviholde på det som gjør krav på evig gyldighet, vi elsker kartet, men strever med terrenget. Disse tilbøyeligheter har drevet mange av oss til å tro mer på bøker av papir enn på en levende Gud. Men da glemmer vi at ordet er blitt kjøtt og for lengst har rømt fra bokrullenes verden, Da tror vi ikke på Den Hellige Ånd som veileder menneskene til den fulle sannhet og aldri slutter med det. I stedet kjøpslår vi med Gud om en endelig sannhet, putter ham i formler og gjør ham mindre og avhengig av maktstrukturer og styrkedemonstrasjoner. I dette stykket er det ingen religiøse systemer som ikke kan brukes i maktens tjeneste. Guds storhet åpenbarer seg i det som er smått. Jesu liv og summen av alt han sa formidlet en direkte tilgang til Guds fang for alle fattige og oppriktige. Himmelriket er nær, sa han. Den som vil være størst blant dere skal være som et lite barn. Sannelig, i dag skal du være med meg til Paradis. Hvis det er slik som noen hevder, at kirken har nøklemakten, at Jesus har betrodd kirken nøklene til Guds rike, så må vi sannelig se til å bruke dem til å åpne dører slik han gjorde. Det hviler et veldig ansvar på våre skuldre, hvis vi i stedet stenger folk ute og lar oss friste til å tilta oss makt fordi vi mener oss å besitte disse nøklene. Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

08/11/07

Bertin

  Jeg møtte ham i Rabat. Han var flyktning på vei til Europa og hadde kjempet seg fram fra Kamerun, gjennom Sahara, via en arbeidsleir i Libya, til fots gjennom Algerie til Marokko. Der forsøkte han 11 ganger å forsere gjerdet til Melilla, en av de spanske kolonibyene i Marokko. Hver gang ble han sendt tilbake til skogene utenfor byen. Marokkansk politi ønsket til slutt å gripe alle flyktningene som holdt til i området og sende dem til sine respektive afrikanske hjemland. For å unnslippe gjemte han seg i drabantbyene rundt hovedstaden Rabat. Det var der jeg traff ham. Hans drøm var å komme til Europa. Det skulle skje, koste hva det koste ville. Han sparte til båttransport. I går ringte han fra Sevilla i Spania.   Han hadde svømt over Gibraltar den 12.juli, fortalte han meg. Og omsider nådd sine drømmers mål. En høyst usikker fremtid som en av Europas fattige, arbeidsløse venter ham nå. Men han er optimist. Bertin har et ukuelig godt humør. Tyr lett til tårene når han tenker på dagene og nettene i skogene utenfor Melilla eller de mange ensomme netter i Rabat. Men ler lykkelig av det minste tegn på litt menneskelighet rundt ham. Han har funnet seg til rette i et flyktningmottak i Sevilla hvor de har gitt ham et Euro-card med anledning til å reise fritt i Spania. Han håper på arbeidstillatelse. Da vil han komme og besøke meg i Norge, sier han. Han er en av millioner som har forsøkt å stige i gradene i det menneskelige hierarki som er avhengig av hvor du er født. Og en av de få som et stykke på vei har klart det. Jeg vil invitere ham til vår oppsetning av Songs across Walls of Separation som vi skal stå for i Stavanger i september neste år. Der skal han være hedersgjest.   Erik Hillestad

Les mer

Nyhet

04/05/07

Begravelsesritualet

  Begravelsesritualet   har vært oppe til debatt i det siste, og Inge Lønning har i Kirke og Kultur (siden gjengitt i intervjuform i Aftenposten), proklamert sitt ubehag over at folk som har mistet sine kjære legger opp til en slags ”samtaleform” under minnetalen ved kisten, sier ”du” til den avdøde og på annen måte slipper til med det han opplever som en intimisering av begravelsesritualet.   Dette får naturligvis atskillig motbør fra mennesker som har hatt gode opplevelser ved begravelser der de som pårørende har fått satt sitt og avdødes preg på seremonien, og der de på sin måte har fått tatt et siste farvel. Etter en brå bortgang hvor det ikke ble tid til en siste samtale ved et dødsleie kan dette avhjelpe noe av smerten og være et positivt bidrag i sorgprosessen. Lønning mener det i noen grad også handler om et fravær av en ekte samtale ved dødsleiet.   Lønning har sannsynligvis et poeng når han etterlyser en mer reell samtale mellom folk som står hverandre nær i møte med døden. Men å omsette den refleksjonen i en kritikk av folk som av ren nød og i dype savn kommer til kirken med sine rop over eksistensens dypeste avgrunner blir en kald og svært firkantet anvendelse av teologi.   Det kan dessuten hende det er en alminnelig og ganske besnærende forståelse av det ”liturgiske nå” som ligger til grunn for folks samtaler med den avdøde. I gudstjenesten er vi samtidig med alle døde og alle engler og helgener, tid oppheves, og vi tar på en måte himmelen på forskudd. Denne enheten med Gud og alle mennesker gir rom for en samtale på tvers av de avgrunner som døden avdekker. Det er grunn til jubel når vi opplever at mennesker, enten de proklamerer en tro eller ikke, faktisk helt intuitivt og allmennmenneskelig opplever dette som en helt reell og relevant kommunikasjon. Dette vitner om en tro som vi ikke skal ta fra noen.   Trond Bakkevig kommenterer Lønnings uttalelser i Aftenposten og ser positivt på samtalene med den avdøde. Han betrakter begravelsene som en del av en terapeutisk prosess for de pårørende. Han har min fulle støtte i dette, men jeg tror jeg også har ham med meg i at det er noe mer og større enn terapi dette dreier seg om. Lønnings og andres ubehag under slike begravelser finnes det også terapeutisk hjelp for. Men kanskje et helt annet sted. En kan spørre om slik ubehagsfølelse er en slektning av den angsten for reelle samtaler om døden som han selv etterlyser hos andre?   Erik Hillestad  

Les mer

Nyhet

13/04/07

Arbeiderpartiet og statskirken

  Det er prisverdig at Arbeiderpartiets sentralstyre ønsker å sikre kirken som grunnlovsforankret folkekirke, og at de vil styrke det kirkelige demokratiet og ser det som en forutsetning for en fremtidig større grad av overføring av beslutningsmyndighet til de kirkelige organer. Det skal bli spennende å følge prosessen videre på landsmøtet og i regjeringen. Alt tyder på at Norge går mot en fortsatt videreutvikling av statskirkeordningen i fremtiden.   Men det er en smule underlig og ganske inkonsekvent at Arbeiderpartiets sentralstyre har gått inn for å sløyfe enhver henvisning til religionen i grunnlovens paragraf 2 når de samtidig opprettholder et statlig kirkestyre. Det er forståelig at man må gjøre noe med formuleringen ”Den evangelisk lutherske religion forbliver Statens offentlige religion”, men det er et bred støtte både i Gjønnesutvalget og i høringsuttalelsene for å holde på en formulering som uttrykker klart at det norske samfunn skal ha en forankring i kristne og humanistiske verdier.   Jeg er overbevist om at det er ved å vedstå oss denne historiske forankring vi klokest utvikler Norge til en multikulturell nasjon. Da har vi som nasjon ikke et tomrom, men et tydelig ståsted å utføre det nødvendige dialogarbeidet fra, og da viser vi at vi er et samfunn som gir religion prioritet og betydning.   Erik Hillestad  

Les mer

Nyhet

19/09/06

Musikkens kraft 2

  Det var en gang vi var mange som ventet med lengsel på en ny CD fra artister som formidlet sannheter om våre liv. Det var en gang hele generasjoner kunne oppleve en ny grammofonplate som et dokument som brakte siste nytt fra mennesketankens kraft og fantasiens muligheter. Fremdeles gis det ut musikk som har den funksjonen for mange mennesker. Men noe har skjedd som gjør at den kollektive forventningen til musikkens kraft har hatt en dalende kurve.   For mer enn tre hundre år siden var det framføring av kirkemusikalske verker i store katedraler som forløste følelsene av lykke over å høre til menneskeheten og vite at vi har guddommelige gaver og kan skape universer av toner og klanger. Noe senere kom de store, mirakuløse symfoniene. Konsertsalene var arenaene for disse. Mot slutten av 1800-tallet var de seinromantiske komponistene profeter som forførte folk inn i store virkeligheter i sine ”gesamtkunstverk”, gjerne lagt til operascenene. For min generasjon var det platemediet som mer enn noe formidlet denne tilhørighetsfølelsen, denne styrken ved å eie en felles bevissthet med noen andre, som en slags estetikkens rus eller en drøm vi kunne være sammen om. Platen var tilgjengelig for alle og krevde ikke oppmøte til dyre billetter på noen eksklusive arenaer dit bare overklassen pleide gå.   I dag har nye ”gesamtkunstverk” som filmer og andre opplevelsesmedier overtatt mye av rollen som identitetsmarkør og trendsetter. For en stor del skyldes det at filmer er tilgjengelig på samme måten som platen har vært det. Man kan ta med seg en DVD hjem. Den utgis som masseprodukt tidlig etter kinopremiere og koster ikke mye, og mange har en flott hjemmekino hvor lydgjengivelse og billedformat langt på vei konkurrerer med kinosalen. Dette har skjedd samtidig som musikken har blitt trivialisert og tilgjengelig over alt til enhver tid. Det har skjedd samtidig som formateringen er kommet i radioene og et stykke musikk er redusert til noen meter lyd uten forbindelse med journalistikken for øvrig. Det har skjedd samtidig med idol og andre måter å gjøre musikk til en sportsprestasjon på.   Men fremdeles vil vi ha musikk som forteller oss noe nytt fra sjelens dyp og tankens kraft. Fremdeles vil vi rystes av toner og klanger, og fortsatt vet vi at den korteste veien mellom to hjerter er musikk. Men vi må tenke nytt for å sørge for at den musikken som faktisk innfrir forventningene om noe rystende nytt og viktig klarer å trenge igjennom den allestedsnærværende støyen av trivialiteter.   Erik Hillestad  

Les mer