Tro og makt

---

Av andreas

Trosstrid får ikke splittende funksjon før den knyttes til makt. Kirken ble splittet først etter at den fikk makt, og den fant veien tilbake til økumenisk felleskap da maktens tid var forbi.

 

Det har alltid vært uenighet om troens gåter og mysterier. Helt siden pinseunderet har kirkens ledere og lemmer diskutert tolkningen av de overleverte skriftene; hvem Jesus er, hvilken vekt hans forskjellige dimensjoner skal tillegges, hvordan vi skal forstå begreper som Den Hellige Ånd, hvilke praktiske konsekvenser for livet troen skal få osv. Slik uenighet er en del av troens og trosfellesskapets vesen. Men det var først et århundre etter at kirken kom i posisjon og fikk samfunnsmessig og territorial makt at slike uenigheter førte til reell splittelse. Og det er nå i vår tid, når kirken er i ferd med å bli marginalisert, at vi slipper tak i prestisje, stolthet og retthaveri og søker sammen på tvers av gamle skillelinjer.

 

En god karikatur av kirkens historie hevder at kirken som apostlene grunnla i Palestina var fellesskap rundt et hellig måltid. Så flyttet kirken sitt hovedsete til Bysants og ble dogme, så til Roma og ble kultur og så til Amerika og ble business.

 

Kirkens sentrum er i vår tid i ferd med å flytte til Afrika, Latin-Amerika og Asia. Kanskje det er derfor, fordi den ikke lenger primært er de mektige imperiers religion, at den har begynt på veien tilbake til fellesskapet?

 

Det er en Åndens velsignelse å miste makt. Det frigjør tanken å være mindre bundet av eiendom og byråkrati. Det ligger håpsperspektiver i at kirken skyves til siden og må bevise sin styrke gjennom handlinger båret av kjærlighet og tro, ikke av lovverk og institusjonelle forankringer.

 

Erik Hillestad