Sponsorjaktens ørkenvandringer

---

Av andreas

Den blå-blå regjeringens kulturpolitikk er å satse på at private sponsorer skal supplere offentlig støtte til kultur. Dette har kommet til uttrykk gjennom flere intervjuer med kulturministeren og i artikler signert henne og departementets øvrige politiske ledelse.

 

Det mest slående med denne ideen er hvordan den settes ut i livet i form av kutt fra det offentlige, uten å ha spurt næringslivet om hva de tenker om saken. Det kunne vært en viss troverdighet i politikken, dersom den hadde begynt med en dialog med næringslivet om hvilke muligheter som finnes for privat økonomisk engasjement på kulturfronten. Men et kutt før ideen er noe annet enn ord viser hvor lite reell omsorg regjeringen så langt viser for kulturfeltet.

 

For Kirkelig Kulturverksted var det en interessant liten test på den nye politikkens bærekraft da vi i vinter diskuterte med vår hovedsponsor om å fornye den avtalen vi hadde hatt omkring Kulturkirken Jakob. Vi hadde diskutert saken i flere møter siden november. Til vår overraskelse var den nedslående beskjeden vi fikk, at ”vi er inne i en tid der vi må spare kostander og vi har derfor kommet frem til at vi ikke kan være med på et nytt sponsorat”.

 

Om dette ikke er noe gyldig statistisk grunnlag for næringslivets vilje til å gå inn med sponsormidler til kultur, så forteller det noe om hvor uforutsigbart det er for kunstlivet å satse på private midler. Og er det noe et fritt kunstliv trenger for å kunne spenne ut vingene og skape god kunst, så er det en viss forutsigbarhet og langsiktighet. Å jobbe fram et sponsorat tar lang tid og krever aktiv henvendelse i forhold til mange potensielle sponsorer før man lykkes. Hvor mange kunstinstitusjoner har kapasitet til slike innsalg? Hvor mye vil kunstlivet kunne være i stand til å skape når mye av kreftene må brukes på uforutsigbare ørkenvandringer som handler om helt andre ting enn det vi er til for å gjøre?

 

Vårt inntrykk er dessuten at næringslivet er utpreget mainstream-orientert og (selvsagt) også vurderer hva deres gevinst vil være ved et eventuelt sponsorat. Det innebærer som regel en satsning på sikre navn, populære kunstnere som allerede er etablerte. Det hele tvinger kulturaktører inn i et spor der de som allerede har får mer. Vågemotet til å satse på det uforutsigbare, fornyende og dristige faller til fordel for tryggheten i navn som man vet ”går hjem” hos bankdirektøren eller energiselskapets styremedlemmer.

 

En bedre illustrasjon av hvor feilslått regjerningens idé er kan neppe tenkes.

De hevder ved sin politikk å kunne bidra til et friere kunstliv. Det er det motsatte som skjer.

 

Erik Hillestad