Søt musikk på tvers av kulturer
Leder - 18/10/2011
Av andreas
Kjærlighet er et nøkkelord når man skal drive kultursamarbeid. Kirken har arvet en liten kunnskapsbase om kjærlighet fra Paulus: Kortversjonen av hans ”høysang til kjærligheten” er at den er tålmodig, velvillig, raus, ydmyk, utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Oversatt til et språk med litt mindre pompøse ord, betyr dette at elskeren må satse tid, interesse, tillit, risikovilje, en porsjon naivitet og en betydelig andel galskap. Og disse begrepene er nyttige, også når man ønsker å drive musikalsk brobygging eller dialog. .
Tid er som regel den største knapphetsfaktoren. Samtidig er det den mest nødvendige resursen man kan ha med seg i bagasjen, og særlig hvis man har tatt ut kurs mot land syd og øst i verden hvor klokka ikke har samme diktatoriske myndighet som hos oss. Det å være oppriktig interessert er jo selvsagt. Men på en annen måte enn på den instrumentelle og registrerende som først og fremst er ute etter å måle ”what’s in it for me”. Man må også ha en vilje til å risikere noe selv. Og så kreves det en god porsjon naivitet. Man må rett og slett ikke lytte for mye til fornuftige råd og skeptikere, hvis man vil oppnå et reelt møte på tvers av kulturer og religioner. Man må ikke gardere seg, men snarere våge å drite seg ut, gå i en eller annen felle, tape ansikt, og ikke minst penger.
KKV begynte sitt arbeid med kulturmøter innenfor kongeriket Norges grenser. Det var på 70-tallet, og pietistiske strømninger holdt fortsatt store deler av landet i et jerngrep. Først kalte vi virksomheten vår en ”antipietistisk front”. Det skjedde over en helside i Dagbladet jula 1978. Men så møtte vi Ragnar Vigdal. En bevisst pietist fra Luster i Sogn. Sangen hans var som en injeksjon i følelseslivet. Vi måtte gi opp fronten og anerkjenne at vi selv også hadde del i den pietistiske arven. Vi oppdaget at den sto for noen verdier vi ikke kunne fornekte. Vi begynte å dyrke denne arvens positive sider og gjorde noen erfaringer som viste at i det øyeblikk vi interesserte oss positivt for påståtte motstanderes gode sider, så falt visiret på begge sider. Vi utga bedehusets og pietismens kjæreste sanger og fikk etter hvert hele bedehusland som marked også for de mer urbane, liberale produksjonene og tekstene vi sto for. Ved å anerkjenne motstanderne, vant vi hjertene deres. Eller omvendt. De vant våre, og vi så hverandre.
For å gjøre et sprang: Dersom Human-etisk forbund anerkjenner den kristne tradisjons betydning for humanismen, og dersom kirken ser humanetikernes bidrag i Norge som noe positivt, kan vi samarbeide og slåss sammen mot det som er inhumant.
Etter 09.11.01 og karikaturstriden noen år seinere var det lett å mobilisere for en antimuslimsk front. På mange måter er det mulig å tolke Islam som en ekstremvariant av pietisme. Slør for å beskytte mot fristelser, angst for musikk, beruselse og sanselighet. Men vi hadde lært av den norske pietisten Ragnar Vigdal, og vi begynte i stedet å se etter de positive sidene ved muslimer og Islam. Vi fant mange. Noen av dem kom til uttrykk på prosjektet ”Dialogue” med Javed Bashir og Sondre Bratland (2006). Vi visste at hevn og ære preger mye muslimsk juridisk praksis, og at det kunne fremvises mange sider ved praktisert Islam som det lett kunne mobiliseres mot. Men vi fant også dikt fra 12- og 1300-tallets Iran og opplevde at de tar vår egen nordiske 2000-talls livsfølelse på kornet. De forvalter en form for humanisme som vi her hos oss har maktet å dyrke fram både i det sivile samfunn og i lovverket og langt på vei til og med i politikken.
Hvis man investerer på denne måten i stedet for å danne en anti-islamsk front og gå i korstog, så er det ikke sikkert det er naivt å tro at visiret faller også på andre siden, og at den humanismen muslimske land selv forvalter bl.a. i sin klassiske diktekunst kan oppdages av alle og danne grunnlag for nye ledermiljøer og maktsentra. Men det tar tid, det krever tillit, risikovilje, ufattelig mye tålmodighet. Men vi er overbevist om at vi kommer lenger med denne typen investeringer enn vi gjør med å fortsette å dyrke motsetninger.
En mann som en gang skrev søt musikk i vårt land het Rikard Nordraak. En av de melodiene han skrev heter Ja vi elsker. Og Bjørnsons tekst inneholder en vakker formulering som vi sjelden synger:
Fienden sit våben kasted, op visiret fór,
vi med undren mod ham hasted; ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen gik vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen, og skal sådan stå!
Denne teksten handlet en gang om Norge i Norden og brorskapet vi har med våre gamle fiender Sverige og Danmark, men vi har gjort ”Ja vi elsker” til en sang om Norge alene.
Når vi møter hverandre med åpen nyssgjerrighet og tillit og lar forskjeller omdannes til et reservoar av undring, så kan søt musikk oppstå, selv om fornuftige folk tror det kommer til å låte både surt og falskt. Men man må ha tid, man må våge, og kanskje må man ha noen doser naivitet og galskap for at det skal gå.
Erik Hillestad