Ryktene om CD-ens død

---

Av andreas

Ryktene om CD’ens død har versert noen år nå. Men fortsatt er det CD’en som generer mest inntekter for artister og for de fleste nyutgivelser. Dette er grunnen til at selv de ivrigste entusiastene for strømming fortsatt nøler med å slutte å produsere fysiske musikkprodukter.

Det er likevel ikke å undres over at EMI-sjef Bjørn Rogstad til Aftenposten 16.februar hevder at CD’ens død er utelukkende godt nytt. Hans resonnement er at ”der plateselskaper før kunne pumpe ut volum og ”lure” folk til å kjøpe, særlig gjennom TV-annonsering, er det nå kun musikk som blir spilt igjen, igjen, igjen og igjen som er levedyktig”.

Bjørn Rogstad bestyrer et selskap som lever av å selge nettopp slik musikk som fungerer som lyd-tapet i et verdensomspennende marked. Og uten å hevde at det er galt å utgi musikk folk liker å høre på ofte, så må det være lov å spørre hvilken bredde musikklivet i Norge vil sitte igjen med dersom det ikke lenger er noen markedsmessig bærekraft for annet enn det folk har lyst til å høre på i dagevis? For i strømmingens verden er det bare slikt det blir inntekter av.

Mye musikk innen jazz, samtidsmusikk, etnisk musikk, klassisk musikk, kirkemusikk, visesang, folkemusikk og sjangeroverskridende stilarter er slik at det kan være ganske utfordrende å høre på den. Og den er laget slik med hensikt. En del musikk noen tusen nordmenn har kjøpt på CD innen nevnte sjangre har vi hørt med stort utbytte fem eller ti ganger, kanskje i noen tilfeller bare én. Så har vi lagt musikken bort og tatt den frem igjen etter en måned eller tre år. Fordi vi har levd litt i mellomtiden, har vi sett nye sider av musikken og den har igjen kunnet røre oss dypt. Men å la den lyde i stua i dagevis er imot dens natur og hensikt. Dermed faller mye viktig musikk utenfor det feltet som i strømmingens tidsalder kan gi inntekter. Ti tusen strømminger av en hel CD med 12 spor gir 15.000 kr i inntekt på Wimp, men bare 8.400 på Spotify. Å produsere en CD koster fra 200.000 til 1 mill, og da er ikke bidrag til drift medregnet.

Det er altså lenge igjen til inntekter av strømming kan være bærekraftig, selv for den typen musikk som scorer høyt på spillelister i Norge. Det skjer ikke før inntekten av hver enkelt strømming mangedobles, med mindre musikken når ut på det store, internasjonale markedet.

Derfor kan det være riktig å si at CD’ens død, om den noen gang kommer, kun kan bli godt nytt for den motstandsløse musikken som har stort eksportpotensial og for folk som er interessert i musikk som lyd-tapet. For folk som er ute etter musikk som ryster og krever noe av lytteren er det en katastrofe, og for bredden i musikklivet i landet vårt er det kritisk. Resultatet av CD’ens død vil bli at det meste av musikk med norsk tekst og alle sjangere utenom internasjonal listepop ikke lenger er næringsvirksomhet, men tvinges over på statsstøtte. Den største taperen er publikum som bortsett fra listemusikk må nøye seg med gammelt stoff fra kataloger som for lengst har betalt seg.

Erik Hillestad