Rammet av kjærlighet

---

Av andreas

Jakobmessen som snart i 10 år har blitt feiret hver søndag kl 22, har denne vinteren fått sin 4 utgave. Den heter ”Rammet av kjærlighet”. Den første Jakobmessen hadde premiere i september 2000 og ble kalt ”Messe for mennesker i bevegelse”, Den andre kom til i 2003 og het ”Messe i hjemløshetens tid”, den tredje i 2005 med overskriften ”Messe rundt et dekket bord”. Siden har disse tre utgavene turnert i 5 år og avløst hverandre, til vi nå, i jubileumsåret får ”Rammet av kjærlighet”.

Som for alle de tre tidligere versjonene er det Karoline Krüger som har skrevet musikken og undertegnede som har forfattet tekstene. Både tekstlig og musikalsk gjendiktes de mange århundrer gamle messeleddene vi kjenner fra kirkehistorien og musikkhistorien: Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. En substans er i behold fra de klassiske formene, men ordene er formet til sanger og har gitt troen et nytt språk for en ny tid og en ny kontekst. Til den nye utgaven av messen har også Øyvind Kristiansen komponert kontrasterende meditasjonsmusikk.

”Rammet av kjærlighet” har som tema av vi som mennesker har fått tilværelsens største gave, men at den både ”brenner og bærer, krever og glemmer, håper og tåler”. Å være rammet av den gjør at livets store lerret får både mørke og lyse farger.

Kjærligheten er den ene evnen som mer enn noen gjør oss til mennesker, til bilder av Gud, til skapninger som står i tilværelsens brennpunkt som deltakere og Skaperens medskapere. Her er en av tekstene til den nye messen:

Credo
Å tro er ikke visshet, men å lene
sitt hjertes savn og lykke mot en større favn enn vår
Og trøstes med at det vi ser omkring oss
er for vakkert til å leve bare disse korte år
Og siden dø fra tid og navn
Vi tror at alt er i Guds favn

Å tro er ikke påstand, men å våge
Å se at det bor smerte bak en fiendes stengte blikk
Å leve slik at noen her på jorda
Kan bli møtt som elsket venn på tvers av frykt og ulik skikk
Å gi vår søster Kristi navn
Vi tror at alt er i Guds favn

Å tro er ikke tanker, men å elske
Å være del av noe som er større enn oss selv
Å se at om vi hører til en kirke,
er Guds verden større enn vårt hode rommer nå i kveld
Gud gir hvert ansikt liv og navn
Vi tror at alt er i Guds favn

Erik Hillestad