Politisk styrt kunstproduksjon

---

Av andreas

Er det kunstnerne eller politikerne som skal avgjøre hva slags kunst som skapes?

Denne problemstillingen er ikke ny, men den er blitt ganske akutt i den senere tid. Å gjennomføre kunstprosjekter koster penger. Mange prosjekter innen samtidskunst krever store investeringer, enten vi snakker om installasjoner, sceniske oppsetninger, konsertturneer eller CD-innspillinger. Ofte stilles det krav til teknisk personell og utstyr, kurator, research med høye reisekostnader og dokumentasjon. Ofte er prosjektene i vår tid multinasjonale, og få kunstnere er i stand til å punge ut til dette uten solide garantier fra en statlig eller i hvert fall offentlig institusjon. Dersom man ikke baserer økonomien på et marked, vel å merke.

Kunstnere eller produsenter som ser seg om etter penger fra det offentlige må som regel vri prosjektene sine i retning av en fremherskende politikk dersom de skal ha håp om å få tilskudd. Dette er blitt strammere enn før, og sett fra en skattebetalers synspunkt kan det jo fortone seg som betryggende. At folkeflertallet skal kunne påvirke hvilken kulturpolitikk som føres høres jo ut som en viktig del av et demokrati.

At det er visse ord som dermed forløser penger, slik som flerkulturell, kvinneperspektiv, dialog og minoritet er notert av mange kunstnermiljøer. Og vi har fått en knallhard konkurranse blant mange kunstprodusenter om å fremme prosjekter der disse honnørordene kan brukes i innholdsbeskrivelsen.

Men er det like sikkert at dette gagner kunsten og i siste instans folket? Får kunsten den funksjonen den skal ha i et samfunn dersom det meste av den delen av den som koster penger gjenspeiler politikernes vilje?

I vår tid er det mye kunst som blir til i et internasjonalt forum. Kunstnere samarbeider over landegrenser mer enn noen gang, og mange norske kunstnere har et stort internasjonalt nettverk. Når de få fondene i Norge har oftest er skapt for å fremme norsk kunst og norske kunstnermiljøer, faller mange viktige prosjekter utenfor, fordi innslag av bidragsytere som ikke bor i landet er for stort for de statuttene de bevilgende instansene styrer etter.

Når så kulturpolitikken i økende grad søkes samordnet og mer og mer av det kunstneriske skjønn som forvalter statens kunstbudsjetter legges under kulturrådet, øker disse problemene ytterligere. Hadde vi stått overfor en hel vifte av ulike fonds og stiftelser med en variasjon i policy og vedtekter, hadde det for en kunstner eller en kunstprodusent vært større grad av frihet. Men vi har svært få steder å gå. Sponsing er i praksis lite realistisk å basere seg på med mindre man har et etablert navn og et ganske forutsigbart nedslagsfelt. Og hvor spennende kunstutvikling blir det av det?

Det er behov for fleksibilitet, smidighet og nytenkning blant alle som styrer pengesekker som er der for å støtte kunst. Let etter hjerteprosjektene! Se forbi konstruksjoner som er skapt for å forløse midler ved å kjærtegne politikeres øreganger med de riktige ordene!

Det er også behov for en større variasjon av bevilgende fonds og stiftelser. En kulturpolitikk som ikke blir en monolitt, men jobber aktivt for en bred vifte av aktører, vil støtte den frie kunsten vi trenger som motkraft til ensretting og forutsigbarhet.

Erik Hillestad