Minutter og kilometer

---

Av andreas

Som å sammenlikne minutter og kilometer

 

”Når krybben er tom, bites hestene” heter et gammelt ord. Dette ble til gagns demonstrert i et oppslag i Aftenposten den 13. Februar, der artistorganisasjonen Gramart går til felts mot plateselskapenes fordeling av inntektene fra strømming og hevder at vi driver massivt kontraktsbrudd.

 

I en besynderlig oppsatt grafisk modell av bløtkaketypen gjør de gjeldende at plateselskapene mottar kr 41,50 av de 99 kronene abonnentene betaler for strømmetjenesten og betaler 12% videre til artistene, altså fem kroner. Dette sammenliknes så med hva som ble betalt og fordelt av prisen på en CD, der tilsvarende tall og prosenter gir 50 kr til plateselskap og 10 kr til artist.

 

Dette blir som å sammenlikne minutter og kilometer. De to verdenene for strømming og fysisk salg er så ulike at det ikke lar seg gjøre å sette dem ved siden av hverandre på den måten Gramart prøver, uten at bildet blir løgnaktig. Det aller meste av plateselskap-andelen av de 99 kronene abonnenten betaler til Spotify og Wimp forsvinner ut av landet, fordi de fleste velger å strømme internasjonale hit’er. Gramarts kakemodell gir inntrykk av at de norske plateselskapene mottar det hele, og intervjuet er bilagt med uttalelser av typen ”det går så det griner i den norske musikkbransjen”. Dette bidrar ytterligere til et fortegnet bilde og viser at Gramart lever i en boble.

 

Det er på tide at Gramart interesserer seg for nominelle tall, ikke bare prosentsatser og kakedeler. Og når det gjelder nominelle tall, så er det også nødvendig å ta en kikk på hvordan de faktiske inntektene står i forhold til utgifts-siden ved produksjonene.

 

Gramart mener at strømmetjenesten er å sammenligne med lisensinntekter der prosentvis fordeling mellom artist og selskap ofte har ligget i nærheten av 50/50. Dette er en betraktningsmåte det hadde gått an å forstå dersom strømming var en nisje og utgjorde en tilsvarende andel som lisens-inntektene, for eksempel 5-10%. Men når strømming snart står for hoved-delen av inntektene og disse er forsvinnende små og helt ute av stand til å dekke investeringsutgiftene ved en produksjon, blir det meningsløst om artistene skulle motta halvparten og på den måten øke investorens uunngåelige tap ytterligere.

 

I stedet for å føre en kampanje som i konsekvens vil volde det meste av den norske platebransjens død, hadde det vært mer interessant om Gramart hadde tatt et felles tak med plateselskapene for å endre forretningsmodellen for strømming, slik at prisen kunden betaler kan økes, og slik at den kan favorisere nyproduksjoner fremfor innspillinger som for lengst har betalt og forrentet seg. Så kan vi heller komme tilbake til fordelingen mellom selskap og artist når krybben ikke lenger er tom.

 

Erik Hillestad

Daglig leder i Kirkelig Kulturverksted