Kunsten samler oss

Det som mer enn noe annet kan holde oss samlet som befolkning i en oppsplittet tid er kunsten.Hvorfor foreslår da regjeringen å gjøre viktige nasjonale kunstarenaer om til å bli regionale?

---

Av berit

Teknologien  samler oss i kundegrupper og små sosiale nettverk, men den splitter oss som samfunn. Den felles fortellingen om oss selv fortonet seg en gang som et stort tre. Nå viser bladverket seg å være en flokk fugler som med langsomme vingeslag er i ferd med å lette for å spre seg over himmelen. Sangene om «det norske», eller «menneskeheten» lyder ulikt fra rom til rom i de mange ulike sosiale sammenhenger. Motsetningene øker. Vi blir mer absolutte og utsettes i mindre grad for problemstillinger og dype, konstruktive samtaler på tvers av interessegrupper og virtuelle meningsfelleskap. Demokratiet står sterkt i Norge, men det kan være en felle å ta det for gitt. Hvordan skal vi makte å pleie demokratiet når samfunnet splittes opp? Religionen samler mange rundt en felles, stor fortelling. Men den kan ikke lenger være den ene samlende samfunnsfaktor slik den har vært det gjennom århundrer. Vi har ikke lenger noe samlende kringkastingsselskap. NRK er ikke den ene viktige formidleren av felles referanser, og NRK-systemet er selv splittet i kanaler som er myntet på hver sin gruppe mennesker. Likevel trengs det byggesteiner til noe som samler oss og binder oss sammen som innbyggere på tvers av alt. Det er helt nødvendig for å ha en god politisk debatt og ivareta tilliten som særmerker den demokratiske modellen i dette landet. Kongehuset er flinke til å fornye seg som et samlende symbol, og det spiller en viktig rolle, men det hever seg over diskusjonen og fungerer på et nesten eventyraktig metanivå. Jeg tror det som mer enn noe annet kan bringe oss sammen og samle fortellingen om oss selv innenfor et felles univers er kunsten. Ikke i idyllisk fordragelighet, ikke ved påstander og prekener, men ved å skape reell diskusjon som engasjerer oss som hele mennesker og samfunnsborgere. Kunsten kan prege de offentlige fellesrom hvis den gis mulighet og ressurser til det. Den kan få nasjonalt nedslagsfelt om rammebetingelsene er til stede. Den har en spesiell evne til å skape inkluderende stunder for undring, ordløse opplevelser, vise lyset mot mørke bakgrunner uten doktrinære postulater. Den kan være en motkraft til alt som splitter. Den kan reformere stivbeinte religiøse strukturer. Den kan mobilisere oss til å møtes og se noe usett, lytte til noe uhørt. Den kan vise oss noe forferdende og noe vakkert, noe som gjør oss mer reflekterte, ikke bare som enkeltgrupper og enkeltindivider, men som samfunn. Derfor er det i vår tid ualminnelig viktig å gi kunsten prioritet, støtte den, fremelske gode og sterke kunstnere og kunstmiljøer. Når dagens norske regjering prøver å innbille oss at kunsten må være bærekraftig, når den skaper gavestøtteordninger og annet som gjør kunst til en sammenvevd del av næringslivet og påstår at det gjør den friere, når den kutter i støtteordninger og gjør viktige nasjonale kunstarenaer om til å bli regionale, så gjør den det stikk motsatte av hva som i denne tiden har størst betydning for å holde oss samlet som samfunn og demokrati. Erik Hillestad, Februar 2018