Kulturens byråkratifelle

---

Av andreas

Norge beveger seg i retning av et styrt og kontrollert kunstliv der det er lite rom for spontanitet og umiddelbar respons på verdens begivenheter. Langsomt tvinger byråkratiet oss inn i rapportenes og formateringens kvern. Skoleflinke, systemtilpassede og lydige kunstnere favoriseres framfor rebellene.

Søknadsportalene til Norsk Kulturråd og andre statlige forvaltere av støtte til kunst krever nå en systemtilpasning, planlegging og ordflinkhet som er det frie, ukontrollerbare kunstlivet fremmed. Det er snart en egen profesjon å fylle ut skjemaene og levere de stadig flere vedleggene som kreves. Man aner en forretningsidé rundt hjørnet: Søknadsmegleren AS. Vi har allerede forretninger som skor seg på å hjelpe kunstnere med medietilgang. Når får vi meglere som tar provisjon av oppnådd støtte for å hjelpe kunstnerne med søknadsskriving?

Byråkrati er et vekstområde. For å kontrollere at kunstnerne følger spillets stadig mer omfattende regler, kreves et voksende apparat av byråkrater. Systemet er selvforsterkende fordi byråkratenes virksomhet blir et mål i seg selv, på samme måte som kulturhusene er blitt et viktigere mål enn kunsten som skal fylle dem.

Hva er de drivende krefter bak denne utviklingen? Angst, mistillit og kontrollbehov. Vi trenger stadig flere folk til å passe på at reglene følges, at ”skattebetalernes penger” brukes rett. Parallelt med dette har ”markedet” blitt en mer troløs venn for flere kunstarter. Media kommersialiseres og viser fallende interesse for annet enn mainstream kunst. Kunstens avhengighet av offentlig støtte øker. Og kulturpolitikerne snevrer inn mulighetsrommet for å søke støtte. Mer og mer makt samles på Kulturrådets hender. Og større krav til langsiktig og ordflink planlegging møter kunstnere og produsenter. Om krigen i Syria utvides og de emosjonelle rystelsene skal reflekteres i et kunstuttrykk av et visst omfang, kan det ikke skje før om tidligst et år, og bare de som evner å formulere seg på byråkratiets språk vil få støtten de trenger.

Stadig høyere gaper kontrasten mellom en kulturbyråkrats trygge stilling med fast lønn, og de kunstnerne de skal betjene, de som lever for kunsten sin, bærer livet i hendene fra dag til dag og risikerer skjorta for sitt neste prosjekt. Hvorfor er det byråkratene og kontrollørene som får samfunnets tillit, mens kunstnerne behandles som mistenkte til det motsatte er bevist?

Erik Hillestad