Kongens besøk i Tyrkia

---

Av andreas

William Nygaard og flere med ham er kritiske til Kongens besøk i Tyrkia. De mener at landets brudd på menneskerettigheter og underskuddet på ytringsfrihet og demokrati er for stort, og at Norge burde begrense samarbeidet med landet så lenge nåværende Islam-orienterte regjering sitter ved makten.

 

Det er grunn til å applaudere de gode intensjoner Nygaard og hans meningsfeller har med sine ytringer. De har rett i sin analyse av situasjonen hos det eneste medlemmet i NATO som har islam som majoritetsreligion. Og ikke minst vi i Kirkelig Kulturverksted vet litt om dette gjennom våre samarbeidsprosjekter med diskriminerte kurdere (Ferhat Tunc) og marginaliserte syrisk-ortodokse, (senest belyst de siste dager gjennom prosjektet ”Sangen fra Katakombene”). Men konsekvensen av å boikotte Tyrkia eller holde samarbeidet med landet på et lavbluss tar seg annerledes ut i et større perspektiv enn hvis vi bare tenker på det tosidige forholdet mellom våre to land.

 

Mye står på spill i forholdet mellom Øst og Vest. Hvis vi skal holde oss unna samarbeid med alle land som ikke holder vår egen standard for ytringsfrihet og demokrati, så må vi kutte enhver forbindelse med hele den muslimske verden. Men det som trengs i fredens og demokratiets tjeneste er snarere mer kontakt enn mindre. Amerikanernes strategi med for en hver pris å unngå ”rewarding bad behavour”, - deres skolemesteraktige avstraffelse av alle som ikke gjør det de mener er det rette - har for lengst spilt falitt. Det som trengs, er økt nærvær og tillitsbyggende kontakt på mange nivåer. En viktig del av dette er å vise et utålmodig påtrykk for menneskerettigheter kombinert med en forståelse for at demokrati er en plante som det tar lang tid og mange tilbakeslag å dyrke frem.

 

Tyrkia er et land som i et større perspektiv enn den sittende presidents regjeringstid er i positiv utvikling. Landet risikerer mye ved sin åpenhet for syrere, irakere, iranere, libanesere, egyptere og andre, som aldri har noen sjanse til å komme inn i Schengen. Og ikke minst i forhold til krigen i Syria og det store flyktningproblemet som der er under stadig dramatisk utvikling, gjør Tyrkia en kjempe-innsats som fortjener stor anerkjennelse av hele verden. I stedet for å bryte kontakten, bør den videreutvikles. Uten å legge bånd på oss i forhold til å støtte og løfte fram dem som er utsatt for menneskerettighetsbrudd og tale deres sak, bør vi stimulere til et økt samarbeid med Tyrkia. Over tid vil dette bidra til å styrke all kontakt mellom Øst og Vest.

 

Erik Hillestad