I bakspeilet
Leder - 27/07/2016
Av berit
Fra blodtåka i nyhetsredaksjonene får vi for tiden vår daglige nyhetsdose med terror, kriser og rystende politiske hendelser. Det fungerer som dop; avhengighetsdannende og destruktivt. Men midt i flommen av fryktinngydende nyheter er det viktig å huske at i det lange perspektivet er utviklingen i verden god. Tall fra FN forteller at ekstrem fattigdom er halvert siden 90-tallet, og vi har færre epidemier. Antall land med demokrati har rett nok stagnert de siste 5 år, men økt markert de siste 50. Det er mindre terror i Europa enn det var da Baader-Meinhof, ETA og IRA herjet. Verdens nasjoner jobber stadig tettere sammen for å løse miljøutfordringene. Og forholdet mellom stormaktene er tross sabelrasling i øst og vest fortsatt mindre spent enn under den kalde krigen. Likevel får vi inntrykk av at alt går den gale veien. Frykten mobiliserer til økt samling rundt ledere med høyrepopulistiske ideer. Det er sant at den gode utviklingen møter mange store tilbakeslag. Derfor er det lett å etablere en fryktkultur. Nyhetenes repetitive regigrep hjelper oss med å holde blikket festet på vold og faenskap. Det er nok katastrofer å forsyne seg av, mange nok alvorlige setbacks for demokrati og frihet som også kan sette den globale utviklingen i revers, slik det skjedde da fascismen fikk overtak i mellomkrigstida. Krigene og oppløsningen av stater i Midtøsten har et potensial til å bre seg og sette verdensfreden på spill. Men tross terroranslagenes forsøk på å spre konfliktene, er det mer sannsynlig at de forblir regionale. Det som vi europeere kaller ”flyktningkrisen” kan også sees som del av en prosess som gjennom utveksling av tankegods og erfaringer vil bidra til å bedre forutsetningen for likestilling og demokrati i flyktningenes opprinnelsesland. Og dersom Europas ledere bevarer sinnsroen, setter kreftene inn på inkludering framfor ”krig” og ikke faller for fristelsen til å endre våre land til politistater for å ”vise handlekraft”, vil immigrasjonen kunne bli et viktig fornyende bidrag. Men det er lett å svartmale og lage regnestykker som viser noe annet. Noen maktfolk ser seg tjent med å gjøre det, og nyhetsflommens katastrofebeskrivelser hjelper til. Et annet tilbakeslag er voksende fascisme og populisme i Europa og Nord-Amerika. Vi får inderlig håpe at fenomener som Trump i USA og populister og høyreradikale partier i Vest-Europa ikke er noe mer enn forbigående fenomener som mange nok avslører i tide. Avstanden mellom enkeltmennesker og overnasjonale makter har vokst seg for stor, og demokratiet må fornyes og gjenskapes i en tid hvor multinasjonale gigantselskaper har like stor økonomi som nasjonalstater. Sannsynligheten er større for at demokratiet vil overvinne de nye utfordringene enn at massene for alvor samler seg om brunstripede ledere som får oppslutning nok til å omgjøre vestlige land til politistater. Men muligheten er der for at dette likevel går feil vei. En av flere årsaker er den uforholdsmessig brede eksponeringen media gir til uttalelser som er salgbare fordi de er oppsiktsvekkende fordummende og derfor også underholdende. Det er mørkere skyer over Tyrkia og Russland enn på lenge. Mer enn noen gang trenger verden sindige politiske ledere som tenker langsiktig. Og vi som er innbyggere må lære oss å puste rolig. De daglige katastrofe-dosene gjør det ikke enkelt. Blant faktorer som kan holde hjertene varme og hodene kalde er ytringer gjennom ord, bilder, film, kunst, medier; alt som opplyser menneskene om at verden er mer kompleks enn populistenes enkle forklaringer og fiendebilder. Alle som jobber med kunst og medier har derfor et stort ansvar i denne tiden. Utfordringene for kunstnerne er å komme til orde. Dessverre marginaliserer ofte nyhetsmediene den fordypende kunsten. Det finnes glitrende kommentatorer i mange redaksjoner, det finnes folk som bruker sosiale medier med kløkt og som bygger oss opp til å forstå og handle for å forhindre at verden synker inn i et globalt mørke. Men måten nyhetsformidling i dag fungerer på, gir ofte populistene og politikkens klovnegalleri en makt de aldri ville fått uten at mediene gjør dem til yndlinger. I tillegg utviser avishus og TV-redaksjoner i praksis en hodeløs lydighet mot terroristgrupper ved å promotere dem med alle tilgjengelige resurser. Terrorhandlinger skal selvsagt dekkes behørig. Men det er ikke det samme som å velge dramatiserende vinklinger som holder oss fanget døgnet igjennom i en oppfatning av at vi er under angrep eller på vei mot et ragnarok. På vegne av oss alle erklæres ”krig” mot den ene eller den andre terrorbanden som overdimensjoneres inntil det absurde. Det er underlig at ytringsfriheten brukes som begrunnelse for å løpe autoritære og frihetsfiendtlige krefters ærend så kritikkløst. Kan forklaringen ligge i at det digitale skiftet har fått økonomien til å rakne i mediebransjen? Skyldes den daglige destruktive spredning av angst at mediene gjør hva de kan for å overleve og kjemper mer og mer desperat om lesernes, lytternes og seernes oppmerksomhet? Dersom tilbakeslagene i verden virkelig får overtaket, vil vi lete i bakspeilet etter årsakene. Mange vil se etter religioner og ideologier, og ganske visst spiller de en rolle. Men kanskje er det folk som gjør bruk av dem som tydeligst trer frem: Ledere, oligarker og klaner med ambisjoner om hegemoni og rikdom til seg selv og sin egne. Dessverre er det ting som tyder på at aktører i den fjerde statsmakt også kan skimtes i speilet. På samme måte som religionene lar de seg bruke i et maktspill der noen tjener på å spre frykt. Det symbiotiske forholdet mellom terror og medier forsterkes for tiden. Er terrorhandlinger, grufulle detaljer på repeat, stemningsrapporter fra åstedene, enkle løsninger, fiendebilder og politiske klovner som vet å tegne dem blitt mediebedriftenes livsgrunnlag? Ser vi nøye etter der inne i bakspeilet, vil vi også gjenkjenne oss selv og vår egen unnfallenhet. Vi vil oppdage at vi alle er ansvarlige for å la en daglig hunger etter sensasjoner og pikante detaljer om vold og verdens påståtte galskap styre nettbruk og medievaner. Den makten vi gir fryktens promotører kan bli fatal for en verden som i det store perspektivet enn så lenge beveger seg i riktig retning. Erik Hillestad, juli 2016
