Hva er klokest nå?

---

Av andreas

 

Når 10 pressefolk og 2 politibetjenter massakreres i Paris, vekker det sterke følelser. Det fremstår som det mest naturlige å svare med å trykke satiriske tegninger av profeten Muhammed i alle verdens aviser for å vise solidaritet, for å diffusere islamistenes fiender og for å vise voldsmenn at de med sin grusomme framferd oppnår det stikk motsatte av det de ønsker. Men er det klokt?

 

Ytringsfriheten, Vestens aller helligste verdi er krenket fordi noen har brukt den til å krenke Midtøstens aller helligste person. Er vårt mest fruktbare svar å gå til aksjoner som innebærer en drastisk omdreining til på hevnens spiral?

 

Amerikanske medier avstår fra å trykke karikaturene nå. Sett at pressen i USA hadde drylt til like hardt som mange nå gjør i Europa. Med tanke på amerikansk historie i Midtøsten i den nære fortid er det kanskje klokt å ikke toppe den imperialistiske framferden med å gi inntrykk av forakt for religionen også?

 

Men har Europa mindre grunn til en slik ettertanke enn USA når vi kikker nærmere etter i hukommelsen? Hva med britenes bidrag til å kneble det gryende demokratiet i Iran på 50-tallet? Hva med Balfour-erklæringens løfter til jødene uten ydmykhet for at noen allerede bodde i Palestina? Hva med den respektløse oppdelingen av en stor region etter vestlige interesser etter 1915? Hva med Frankrikes kolonivelde i Algerie?

 

Det er hevet over enhver tvil at det er komplett forkastelig og uakseptabelt å drepe noen for en ytring i et magasin, hvor krenket noen enn måtte føle seg. De skyldige må selvsagt rettsforfølges og straffes for sine ugjerninger.

 

Men hva om vi tok et skritt tilbake fra våre mest umiddelbare innskytelser, det være seg i angst eller i lyst til å markere? Ytringsfriheten er umistelig. Den skal vi verne om og kjempe for både i Europa og i verden forøvrig. Og selvsagt må de som har en god grunn til å trykke karikaturtegninger av alle som representerer makt og helligdom ha rett til å gjøre det når de finner det adekvat. Men hva bringer mest ytringsfrihet i det lange løp: Å la noen få frustrerte og fremtidsløse menn fra Paris’ drabantbyer få definere agendaen for vår sivilisasjons møte med andre kulturer? Å gjøre Europas mediehus til strengt bevoktede festninger? Å provosere ytterligere som en mektig storebror som harmdirrende av sikkerhet på sin egen rett skal sette en svakere bror på plass? Å fremstille dette anslaget som større og mer betydningsfullt enn at det daglig dør tusener i Syria og Irak som bitre frukter blant annet av våre egne fortidige handlinger? Å betrakte det som om himmelen revner fordi det skjer i hjertet av Europa, mens vi lar vår allierte Israel ture fram med sine rutinemessige trakasseringer og drap?

 

Eller kan det være klokere å la noe tid gå, noen muskler vente med å spennes? Tenke noen flere tanker i det lange historiske perspektivet dette handler om? Lytte til og nærme seg enda mer de som er moderate, gode fredselskende muslimer med all den respekt de fortjener?

 

Erik Hillestad