Håpets prisme
Leder - 19/02/2014
Av andreas
Beirut februar 2014. Tania Salehs CD er under innspilling. Kommer på KKV senere i vår. Byen er et konglomerat. Merket av kriger. Trassige reklameskilt for whiskey og moteklær gror opp som løvetann. Alle skjenkesteder er åpne. En mosaikk av tro og angst, en intens feiring av livet i gater hvor tynnslitte nervetråder løper som en skjelving i magre hunders skinn i rennesteinen. Det meldes om en selvmordsbomber ved flyplassen, en bombetrussel i Hamra. Forventning om mer krig kommer med trekken fra det høye, snøkledte fjellet som skiller byen fra Syria. Håpet er livet som feires mens det varer.
Det er helg og snart søndag. I en bydel mot nord forberedes bysantinsk messe. Søndagen er kirken stappfull. Det synges på arabisk og gresk. Allahs navn lyder over korsets tegn som et mantra gjennom tre timer. Håpet er messen som feires gjennom alle tider. Røkelsen som stiger mot gamle hvelv, lys som tennes. Den to tusen år gamle insistering på at noe bærer. At noe er skjedd som tilgir alt, som forsoner alle. Håpet er rettferdighetens ukuelige spire, som vokser inn i en dimensjon der hevn er ukjent, der oppgjør vender all vrede til kjærlighet, til respekt for valg vi tidligere ikke forsto, for liv vi tidligere ikke anerkjente. Håpet er den stille bønnen som ikke pretenderer, ikke påstår, ikke mener og hevder, men som er, slik Skaperen selv er, slik Den Som Er vil alle tings væren. Håpet er en tro som gjenkjenner all annen tro og favner sin egen motsetning. Den tause tro som alltid spør, alltid søker et større dyp, et større og mer favnende Credo.
I et studio senere samme dag synger Tania Saleh sanger om kvinners kjærlighet i en by som har opplevd at bare havet er en trofast venn som aldri svikter. Musikere fra Syria og Libanon gir stemmen vingekraft og gråter og jubler med henne. Håpet er dikt som forteller, som raser og trosser. Ord som trøster, melodier som lover noe bak det vi ser, som vet at det må være en annen vei, en bedre vår der framme, en fastere grunn under den porøse, en sannere favn bak den flyktige.
Det er et dypt slektskap mellom livet som feires i gater og kneiper, i messen, moskeen og synagogen og i dikt og musikk. Alt er lysets tapre brytning gjennom håpets prisme.
Erik Hillestad