Gi meg 10.000 gale
Leder - 20/11/2012
Av andreas
Gi meg 10.000 gale
Enda noen måneder har vi handlingsrom i den norske musikkbransjen. Men om ingen gjør noen kulturpolitiske grep, sitter vi snart inneklemt mellom statsstøtte og streaming. Da må vi bruke fantasien på en ny måte for å overleve.
Mens det før fantes et marked for å presentere musikk og tekst som ville overraske, noe uhørt som vekker nye tanker til live, finner et nytt og ukjent publikum og treffer hjerter på uventet vis, må vi nå begynne å lete etter det som bekrefter. Og vi kan rette oss to veier:
Den ene målgruppen blir politikere og fondsstyremedlemmer som gjerne vil ha realisert partiprogrammer og formålsparagrafer om inkludering, likestilling, mangfold og dialog. De gir iblant støtte nok til at innspillinger kan realiseres uavhengig av markedspotensialet. Den andre målgruppen blir de store masser som vil ha mainstream i bøtter og lass og kan sette musikken på så uendelig mange repeats at selv streaming kan gi inntekt nok til at det bærer.
Den første målgruppen bevilger penger til prosjekter som kan være både fine og riktige, men som ofte blir mer villet enn ønsket. Dermed blir det liggende et opplag et sted og varme noen hyller en stund, og utøverne er glade for å ha vært med på noe godt og riktig. Det omsettes noen hundre kopier, og så går prosjektet i glemmeboka, og ender på loppemarkeder og dumpes til slutt på en søppelhaug. Et godt minne for noen, men betydningsløst for de fleste.
Den andre målgruppen får bekreftet sin høyst alminnelige smak, de lytter noen måneder eller år ganske ofte på noen av låtene fra Spotify eller Wimp, og koser seg litt over at noen i Norge kan få til noe som likner såpass imponerende på et amerikansk forbilde. En og annen melodi føyer seg inn i rekken av lydkulisser vi kan nikke gjenkjennende til, og alt er såre vel, noen investorer får igjen pengene sine, noen nye kjendiser dukker opp på stjernehimmelen og ingenting har egentlig hendt.
Det som går tapt i et slikt fremtidsbilde, er musikken som gir åpenbaringer, setter i gang undring og forbauselse, viser profil og karakter. Vi mister det spennende samspillet mellom en uforutsigbar avsender og et bevegelig marked. Ingen tør å satse på det som er nyskapende og politisk ukorrekt når det ender med forlis. Før var det nok å treffe 10.000 gale mennesker som fikk fot nok på en vill idé til at de ville betale for å eie den. Streaming krever at man treffer en million. Og så mange gale folk finnes ikke i landet vårt. Man må finne den brede vei til mainstream-menneskenes evige hunger etter mer av det samme.
Vi er snart henvist til applaus og støtte fra det politiske establishment eller fra et marked som uavlatelig søker bekreftelse. Vi blir inneklemt mellom statsstøtte og streaming. Hvis ikke mange nok gjør noe aktivt for å bringe bransjen inn i et bedre spor.
Erik Hillestad