Forenklingens felle

---

Av andreas

Det sies at hvis du har vært i et nytt land i en uke, ønsker du å skrive en hel bok om det

Har du vært der en måned, nøyer du deg med et brev. Men etter et år lar du det bli med et postkort. Jo dypere vi trenger inn i en virkelighet, jo mer forstår vi at vi ikke forstår. Kompleksiteten øker, og med den forvirringen og ydmykheten. Denne erkjennelsen kan gjøre oss kloke, og vi kan bruke den på mange måter. Men hva gjør en journalist med 1000 tegn eller 2 minutter til rådighet etter et tre dagers besøk på et sted hvor det brenner?

Jo mer vi kjenner et menneske, jo mer kan vi undre oss over hvem det er som bor der bak det mørkeste dypet i det paret med øyne vi stirrer på. Jo lenger tid vi oppholder oss i et land, jo større ydmykhet får vi i forhold til å si noe absolutt om det folket som bor der. Jo lenger vi befinner oss i dette livet, jo færre sikre svar sitter vi igjen med om hva dette egentlig handler om. For det er ikke svarene, men spørsmålene som vokser proporsjonalt med viljen og evnen til å åpne sanser og nervebaner for alle lagene under overflatene.

Det fine med dette er at det gjør livet uendelig mye rikere å undre seg over noe og lete etter det vi ikke vet, enn å akseptere dogmene som serveres. Dette er antakeligvis sant både om det lange livet vi lever og alle gåtene det rommer, og om møtet med andre land og kulturer.

Vi har et bilde av verden. Dette bildet formes av mange ting, men mediene er viktige bidragsytere til hvorfor vi beundrer og nesten tilber noen land mens vi synes synd på eller er redde for andre. De fleste av oss skjønner at ingen ting er svart-hvitt noe sted, men likevel tillater vi at mediene dyrker fordommene og karikaturene. Og det gjør noe med oss. Vi søker alle hele tiden etter en slags orden på kaoset, et kart, en oppfatning, noe å navigere etter. Og når vi synes vi har en viss oversikt, liker vi ikke å bli forstyrret i den smule ro vi har klart å etablere. For vi kan bli svimle av å se dybdene i virkeligheten rundt oss. Fordommer, dogmer og doktriner er hendige krykker for sjeler med høydeskrekk. Men kanskje er det når vi åpner opp for svimmelhet og forstyrrelser at livet virkelig kan løfte seg.

Kanskje handler dette om en grunnholdning til hva sannhet er. Sannheten er alltid kompleks, og jo enklere den forsøkes uttrykt, jo mer mistenksomme bør vi bli. Dette gjelder på alle nivåer: Selvbilde, vennskap, kjærlighet, arbeidsplass, samfunn, religion.

Den mediale verdens pengemaskin som får større og større makt, lever av forenklinger og fordommer. Om sivilisasjoner, religioner, land og enkeltpersoner. Det er derfor viktig å være våkne for hvordan den fjerde statsmakt i ytringsfrihetens navn i økende grad bidrar til å fremtvinge et samfunn hvor motsetningene og fordommene er i ferd med å vokse så store at mer kontroll og mindre frihet - også ytringsfrihet - blir konsekvensen. Altså mindre demokrati og det stikk motsatte av det pressen selv er tjent med.

Noen vil hevde at pressens mangfold er for stort til at dette problemet er reelt. At internett for alltid vil være et korrektiv som forhindrer at vi kollektivt går inn i kontrollsamfunnet. Men hvis vi går til USA, internettets hjemland, et land med verdens største medieflora, ser vi hvordan et samfunn i skremmende grad i løpet av de ti siste årene har gått i retning av mindre demokrati og mer overvåkning og kontroll. Og konsekvensene av de krigene den forførte majoriteten der aksepterte, har en global og historisk rekkevidde det er vanskelig å overskue.

Erik Hillestad