Blå-blå kulturpolitikk
Leder - 19/11/2013
Av andreas
Blir kunsten friere av en mindre aktiv statlig kulturpolitikk?
Vår nye kulturminister hevder at svaret er ja. Hun viser til at Ibsen, Grieg, Bjørnson, Hamsun og Undset er eksempler på at det kan skapes kunst uten et stort kulturbudsjett. Men faktum er at flere av disse skapte sine viktigste verk i utlandet. De måtte ut for å få utdannelse og impulser og leve som skapende kunstnere. Og hvorfor nevner hun ikke Vigeland? Han fikk offentlig støtte til å etablere sitt anlegg på Frogner, et verk som har tjent inn umålelige summer til Norge.
De blå-blå har begynt å signalisere hva kulturlivet og kunstnerne har i vente de nærmeste årene, dersom regjeringen Solberg blir sittende ved makten. Takket være KrF og Venstre ble statsbudsjettet for 2014 ikke den umiddelbare nedturen mange fryktet. Men i et innlegg i Aftenposten 13. november sender kultur- og kirkeminister Widvey ut noen meldinger om regjeringens kulturpolitikk. Hovedbudskapet er at det skal bli færre føringer, at kunsten skal bli mer fri i forhold til staten, og at lokalkulturen skal styrkes på bekostning av Oslo-institusjonene. Innlegget er til dels selvmotsigende og vanskelig å forstå.
Widvey sier på den ene siden at kultur skaper felleskap og at kunst stiller gode spørsmål og får oss til å reflektere kritisk om oss selv. Samtidig erklærer hun motstand mot et instrumentelt kultursyn der kunsten brukes til å oppnå politiske mål (iflg. Widvey noe de rødgrønne står for). Det er vanskelig å se logikken. Hvordan kan man tenke at å skape felleskap og stille spørsmål ikke på flere områder får konsekvenser som også er politiske? Hun sier i artikkelen at hun ønsker en debatt om kvalitet, innhold og profil fremfor ensidig opptatthet av infrastruktur og budsjettstørrelse. Noen avsnitt senere hevder hun at rammevilkårene bestemmes av politikerne. Programmering, innhold og kvalitet er helt og holdent de frie aktørenes ansvar. Selvmotsigelsen forteller om vilje til å vise ny retning og bruke noen honnørord, men uten at det formuleres noen konsistente tanker om hvor regjeringen vil.
Da er det lettere å lese seg til profilen i de kuttene som ble foreslått. Her ble kniven svingt over Kulturrådet, kunstnerstipend og områder innen det frie kunstfeltet. Knivseggen nådde få av sine mål, takket være mellompartiene. Men her forstår vi retningen bedre enn i retorikken: Kulturfeltet skal i større grad klare seg uten statlig støtte.
Widvey har noen i og for seg gode ideer om å styrke stiftelser og legge til rette for private bidrag til kulturen. Ikke minst hadde det vært på sin plass at Kulturrådet ble supplert med en vifte av sterke kulturstiftelser i landet vårt. Men ettersom regjeringen foreslo å kutte 100 millioner i Kulturrådets budsjetter umiddelbart, uten å sørge for at en alternativ privat finansiering var på plass først, vitner det hele mer om et behov for å finne måter å finansiere skattelettelser på enn noen visjon eller omsorg for kulturfeltet. Å erstatte offentlig støtte med privat sponsorfinansiering er vanligvis en oppskrift på å legge til rette for å styrke populærfeltet i kulturlivet. Hvor fri blir kunsten når den kommersielle appellen skal bestemme hva som prioriteres?
Erik Hillestad