Albumformatet

---

Av andreas

 

Røyksopp sier at de nå for siste gang har gitt ut et album. Fra nå av gjelder bare singler. Knut Schreiner og flere har høylytt proklamert albumets død. Begrunnelsen lener seg tungt på teknologi og industri. Men i sitt siste nummer intervjuer Morgenbladet fire unge artister som alle sverger til albumformatet. Alle fire mener at det er et kunstnerisk tap å ikke kunne uttrykke seg gjennom en større helhet enn en låt.

 

Spellemannprisen har åpnet for å levere en samling på 10 digitale spor til vurdering i stedet for en CD. Men er ikke det også et slags album uten fysisk bærer?

 

Siden renessansen for mer enn 500 år siden har musikk presentert seg gjennom større verkformater enn enkeltsanger. Gjennom kantater, messer, suiter, sonater, symfonier, operaer og oratorier har den invitert publikum inn i små verdener som presenterer et komplekst budskap gjennom formater på fra 15 minutter til 4 timer.

 

Populærmusikken fra skillingstrykkenes tid og fram til rundt 1960 fulgte et mer merkantilt og etter hvert industrielt spor. Men det skjedde en liten kulturrevolusjon da artister som The Beatles gjorde LP’en til en helhetlig syklus med sanger – gjerne med spesifikke tema - og slik løftet rocken til nivåer som tålte sammenlikning med den klassiske musikken. Utviklingen førte til at skillet mellom ”seriøs” og ”populær” ble vanskeligere å definere.

 

Det er patetisk å tro at plattformer som Spotify og Youtube vil ha kraft til å infantilisere seriøse artister som ønsker å si noe mer enn det man kan gjøre gjennom vers, refreng, vers, refreng, bridge, refreng og fade-out. Knut Schreiner og andre profeter for et mer industrielt musikkliv vil nok trenge både massasje og sårbehandling etter sine strevsomme spastiske øvelser, når de har holdt på en stund med å prøve å omvende seriøse kunstnere til å bli entertainere.

 

Erik Hillestad