Da KKV startet i 1974 var det nok ikke frigjøring som var det ordet som sto klarest for oss om hva vi skulle jobbe med. Det vi var mest opptatt av var å vise frem noen modeller for hvordan man kan ha en tilhørighet i kirken med hele seg, som følelsesmennesker, hormonbomber og kropper – i tillegg til åndsvesener. Men svaret på dette behovet er jo en form for frigjøring.

Vi var også ektefødte barn av både en kulturrevolusjon som kom til uttrykk gjennom rock og andre former for ”progressiv” estetikk, og en politisk ”vekkelse” som slo inn i hele etterkrigsgenerasjonen fra 1968 og framover, med krav om global rettferdighet, politisk bevissthet om miljøspørsmål, kvinnekamp, seksuell frigjøring og dyp skepsis til tradisjonelle autoriteter.

Alt dette farget det meste av det som ble skapt av kunst på 70-tallet og på første halvdel av 80-tallet, og mange av prosjektene til KKV, ja hele tilblivelsen av selskapet er naturlig nok preget av dette. Og enten vi snakker om politiske undertoner i flere av sangene som ble utgitt, om brudd på musikalske konvensjoner eller en ny estetisk orientering for kirkelig kunst, så handler alt dette også om frigjøring.

I de senere årene er begrepet blitt en tydeligere del av bevisstheten bak utgivelser og forestillinger, og ikke minst gjennom samarbeidsprosjekter internasjonalt har vi kunnet fortolke vår virksomhet som et verktøy i frigjøringsprosesser.