KKV begynte sitt arbeid med kulturmøter innenfor kongeriket Norges grenser. Det var på 70-tallet, og pietistiske strømninger holdt fortsatt store deler av landet i et jerngrep. Først kalte vi virksomheten vår en ”antipietistisk front”. Det skjedde over en helside i Dagbladet jula 1978. Men våren 1979 møtte vi Ragnar Vigdal. En bevisst pietist fra Luster i Sogn. Sangen hans var som en injeksjon i følelseslivet. Vi måtte gi opp fronten og anerkjenne at vi selv også hadde del i den pietistiske arven. Vi oppdaget at den sto for noen verdier vi ikke kunne fornekte. Vi begynte å dyrke denne arvens positive sider og gjorde noen erfaringer som viste at i det øyeblikk vi interesserte oss positivt for påståtte motstanderes gode sider, så falt visiret på begge sider.

Vi utga bedehusets og pietismens kjæreste sanger og fikk etter hvert hele bedehusland som marked også for de mer urbane, liberale produksjonene og tekstene vi sto for. Ved å anerkjenne motstanderne, vant vi hjertene deres. Eller omvendt. De vant våre, og vi så hverandre.

Dette prinsippet har ligget til grunn for mange prosjekter siden, og særlig etter karikaturstriden i 2006 har vi kunnet anvende det i prosjekter der religionsdialog har stått i fokus. Mange av prosjektene som står i dialogens tegn har også et frigjørings aspekt.