Sondre Bratland utnevnt til Kommandør av St.Olav

---

Av berit

Kjære Sondre, Folkemusikken kommer fra hjertets dyp i et folk. Men den må hele tiden gjenerobre hjertene til det folket den har kommet fra. Det må den fordi folket hele tiden forandrer seg. Dersom folkemusikken blir stående stille, så blir den liggende igjen som en museumsgjenstand. Fager og fin, men uten liv. Det er ved å bryte tradisjonen at vi holder tradisjonen levende. Det har du vist, Sondre. Gjennom et langt virke med et lidenskapelig forhold både til musikken, til diktene du setter vinger på, og til dem du synger for. Jeg skylder min kone Marianne Lystrup stor takk for at jeg ble kjent med deg. Uten hennes tilknytning til Vinje og til den arven du har båret videre, er det ikke sikkert at Kirkelig Kulturverksted ville ha tatt folkemusikken så alvorlig som vi har gjort. Det er ikke sikkert det ville blitt noe «Når klokkune gjeve dur» og «Pilegrimens Sangbog» og alle de andre prosjektene vi var så heldige å få arbeide med sammen med deg. Men det er din åpenhet og tillit som er hoved årsaken til at samarbeidet vårt ble til det det har vært. Du hadde noen odds mot deg da vi startet. En Kr.f.-politiker og skolestyrer fra innlandet som så alvorlig ut var ikke mitt førstevalg da jeg var bygutt i tjueåra og vi var midt på syttitallet. Men du gjorde alle fordommer jeg kom drassende med til skamme. Og min største takk til deg handler om alle de gangene du tok sjanser, alle de gylne øyeblikkene av møter mellom folk, ideer og musikalske impulser hvor du viste meg at de friksjonene som fremkom mellom ulike epoker, ulike sjangere, ulik bakgrunn, ulikt forhold til tro, alt sammen var friksjoner som også fantes inni deg selv. Du bar disse motsetningene som uopphørlige stemmer fra mange kanter i ditt eget hjerte. Linjene fra norsk folkemusikk til Irland og Amerika og tilbake igjen til Telemark skar på kryss og tvers igjennom din egen kunstnersjel og skapte en karriere som viste oss alle at all musikk har beveget seg over hav og kontinenter hele tiden. Det er ikke noe som er entydig og rotekte norsk. Det kommer alltid fra et annet sted, får nye impulser, blir gjort til vårt eget, blander seg med nye tiders stemmer, farer av sted ut av våre hender og ut av vårt eget land og kommer tilbake igjen i andre former, og slik har det vært til alle tider. Jeg vil ved denne anledning helt spesielt takke deg av hjertets dyp for alle de store øyeblikkene vi har delt under innspillinger og konsertprosjekter. Ubeskrivelige stunder av glede. Som da vi spilte inn «Kilden» etter Ragnar Vigdal i Gjerpen kirke under Emanuel Vigelands altertavle som så vakkert fremstiller kjernen i evangeliet. Som da vi var i Fødselskirken i Betlehem og fransiskanermunkene der fikk tillit til oss og forsto at troens språk bodde i musikken vi skapte. Som da vi var i en moské i Lahore og spilte inn «Akk Fader la ditt Ord, din Ånd» mens minaretropene lød rundt oss i 40 graders varme. Omgivelsene dine, Sondre har du gjort til et åsted for konstant og uavlatelig fornyelse. Og slik har din folkesang gjenerobret hjertene til det folket du selv har hentet den fra. Gratulerer med denne velfortjente hederen.