Snart er vi alle journalister
nyhet - 03/05/2013
Av andreas
Snart er vi alle journalister, fotografer, redaktører, forfattere, forlag, filmregissører, TV-produsenter, artister og plateutgivere. Er ikke det fint?
Den digitale revolusjonen skaper endringer som knapt er overskuelige. Nå vokser det opp en generasjon som får sin viktigste fortolkning av verdenssituasjonen gjennom Facebook, Youtube og liknende nettsteder.
Nyheter formidles av amatører, subjektive vurderinger spres av bloggere uten kjent kompetanse, iPhone-observasjoner spres i et uoversiktlig omfang, folk legger ut noveller og romaner, essays, dikt og løpende selvbiografier på nettet. Kortfilmer, videodokumentarer, lydspor og prestasjoner av mildt sagt varierende kvalitet og betydning gjøres tilgjengelig for hele verden i et omfang og tempo som vi aldri får tid eller mulighet til å forestille oss. Hva vinner vi, og hva kan vi tape på dette?
Det er liten tvil om at folk i land med begrenset ytringsfrihet vinner mye. Veldig mye. Men i land som Norge tvinger det seg fram noen plagsomme spørsmål midt i all jubelen over tilgangen alle har fått til dette grenseløse formidlingsapparatet:
Hva skjer med den dype kunnskapen og den brede oversikten? Hvordan går det med kvaliteten på det som formidles? Og hva med profesjoner som gjennom lang utdannelse og erfaring har lært seg kildekritikk og hvordan man kan skille klint og hvete? Hva med kritikere som på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner kan gi større eller mindre betydning til hendelser og stunts innen kunstlivet?
Faren for at det hele utvikler seg til en form for populisme der folk vurderer politiske og kulturelle alternativer på sviktende grunnlag er i høy grad til stede.
Men enn så lenge har alle vestlige land public service organer som BBC (hos oss NRK), sterke avishus og filmprodusenter, konsertscener, plateselskap og kritikere som opptrer som monitorer for alle hendelser og tilbud. Disse har en viss definisjonsmakt over hva som er godt og dårlig, hva som anses som viktig og hva verden tåler å forbigå i stillhet. Selvsagt er alle slike institusjoner iblant irriterende mektige, og slett ikke ufeilbarlige eller fri for populisme, og ofte kan de oppleves som stengsler for folk som føler seg marginalisert. Men så lenge de konkurrerer med hverandre og har ulike posisjoner, ulik smak og ideologisk forankring, så er et mangfold av kloke, kunnskapsbaserte kommentarer, og kunst som lodder dypt sikret å nå rimelig vidt ut i befolkningen.
Den digitale revolusjonen kan føre til at slike institusjoner ikke lenger kan finansieres fordi de bare er interessante for en liten elite, og da kan tanken om alles adgang til alle på nettet bli en myte som slår som en boomerang tilbake på dagens nett-liberalister. Plutselig oppdager de for seint at en kakofoni av pludder og ukvalifisert synsing setter det meste av dagsorden. Det vil alltid være noen som tenker kloke tanker, men hva hjelper det, hvis ingen hører at de roper i skogen?
Erik Hillestad