Paradokser og ubehagelig sannheter - et lite reisebrev fra Dubai

---

Av andreas

Få steder på kloden trer paradokser frem med slik kraft som i Dubai.

I et samfunn nesten uten demokratiske tradisjoner og med et kvinnesyn som klippet ut av middelalderen har en by i løpet av 20 år skapt en verden som på forbløffende vis likner de fremtidsversjoner Disney tegnet for oss på 60-tallet.

Spektakulære og visjonære arkitektoniske løsninger i glass, stål, aluminium og betong konkurrerer om det mest aerodynamiske utseende og den mest ekstreme høyden eller de mest oppfinnsomme star-wars-aktige dekorasjonene. En bilpark som overgår alt vi kan finne i europeiske og amerikanske byer, suser frem og tilbake langs enorme motorvei-konstruksjoner i flettverk med luftige metro-løsninger. Luksusbåter i multimillionklassen ligger tett som gullbarrer i et bankhvelv langs de kunstige kanalene som er anrettet som en futuristisk versjon av Venezia omkring hotellpalasser med gulldekorerte veggflater. Supermarkeder med innendørs alpinanlegg og enorme sydhavsakvarier omsetter alt verden kan by på av modernitet innen klær, smykker, møbler og elektronikk.

Men det mest fantastiske er likevel menneskene som vandrer omkring langs strandpromenadene, på gullbasaren, i de luftkondisjonerte kjøpesentraene og i de mange handlegatene. Få steder finner man så mange varianter av menneskearten med så ulik kleskode og oppførsel. Folk fra alle verdensdeler har søkt seg hit og fått arbeid i Dubais enorme byggeprosjekt. Kvinner og menn, barn og gamle – og kvinner du bare kan se øynene på vandrer side om side med babes som byr på det meste. Menn i shorts og singlet dulter borti sheik-utseende arabere med fotside kapper og guttrah. Tatoverte og piercede, lettkledde jenter omgås de som ser ut som vandrende telt.

Dubai er som en verden i miniatyr, der det på overflaten ser ut til å herske en forbløffende rolig og gemyttlig atmosfære. Det er imidlertid ikke umulig at dette bare er en tynn hinne over en ulmende gryte der urettferdigheten bobler fra bunnen og opp, - også det et fortettet speililde av den globale virkelighet. For bare 20% av de som bor her har noen form for stemmerett, og Emirene i De Forenede Arabiske Emirater har nesten uinnskrenket makt over naturressursene. Politiske partier er forbudt, og bildet av Dubais øverste leder dekorerer offentlige bygninger og finnes på forsiden av alle trykte publikasjoner. Fra vestlig hold kan vi gremme oss over mangelen på demokrati i denne byen og ile til med å heve noen indignerte pekefingre, men det blir fort en dobbeltmoralsk øvelse. For hvis vi løfter perspektivet til det globale nivået igjen, så er det billig, stemmeløs arbeidskraft som gjør det mulig for oss i Vesten å leve som vi gjør. Forskjellen er at vi slipper å omgås dem på gaten. De befinner seg i noen skitne, lumre og mørke fabrikklokaler i Kina eller i India, og vi kan nyte gledene over deres tjenester uten noen ubehagelige konfrontasjoner.

Det er i sannhet behov for en arabisk vår, ikke bare i Dubai, men over hele kloden. Den ubehagelige sannheten er at uten den urettferdigheten som finnes under overflaten i Dubai, er de visjonære aerodynamiske byggverkene og hotellpalassene neppe mulig. Like lite som våre vestlige liv er mulig dersom global rettferdighet faktisk ble gjennomført.

Erik Hillestad