Kirkebyggene er folkekirkens redning

---

Av andreas

Kirkene er skattekamre og historiebøker, tredimensjonale bilder på hvordan folk har levd, elsket, grått og håpet gjennom århundrene. Ingen andre byggverk i landet bærer et mer mettet avtrykk av kollektivt levd liv, ingen andre gjenstander av mineraler og cellulose er et slikt destillat av identitet og historie. Kirkene er en fabelaktig sammensmelting av fortid og nåtid, ånd og materie, tid og evighet.

 

Når vi får en ny kirkeordning med løsere bånd mellom kirken og stat/kommune, er det mildt sagt spennende å se hva som skjer med folks tilhørighet til kirkebyggene. Den sterke tilknytningen de fleste i dag viser i praktisk utøvelse av religion og trosliv henger nøye sammen med noe så fysisk som et kirkebygg med alt det inneholder av bilder og farger, arkitektur og akustikk. Og dette er slett ikke noe vi skal ta for gitt i enhver tenkelig fremtid. Mye avhenger av hvordan det prioriteres blant dem som er satt til å forvalte kirkene.

 

Med undring har vi fulgt utviklingen av kirkerådets satsninger i de siste årene. Den svake forståelsen for kirkebygningenes og kunstens betydning og mulighet i trosopplæringsreformen og den sterkt menighetsbaserte profilen på oppfølgingen av kulturmeldingen ”Kunsten å være kirke”, kan tyde på at Rådhusgaten 1-3 mangler syn for at troslivet er noe større enn menighetsliv og noe annet og mer enn en åndelig, aktivitetsbasert størrelse. Vi savner en uttalt forståelse for noen fysiske og sanselige komponenter som krever djerve satsninger og investeringer i kvalitet og profesjonalitet, og vi savner tillit til folk og initiativ som er utenfor kirkelige strukturers kontroll.

 

Norge er et unikt land når det gjelder oppslutning om kirken. En hærskare av artister og kunstnere som tar byggene i bruk på eget initiativ er ingen selvfølge. At kunstinstitusjoner er interesserte i å bruke dem til oppsetninger, konserter og utstillinger likeledes. Og at folk spontant søker til kirkene kollektivt i sorgens og tragediens stund henger sammen med den samme forståelsen av bygningenes kraft og rom for det ordløse. Men når kirken skal velge strategi i forhold til kunst og kultur, velger kirkerådet å se bort fra mange av disse impulsene. Ved å gjøre ”menighetskjernen” til subjekt for alle satsninger og målinger og ikke våge å stole på det allmenne prestedømme vi bekjenner oss til i luthersk kristendom, er faren for en forvitring av samspillet mellom folk og kirke stor. 

 

Skrekken er at menighetsråd og fellesråd med all makt over kirkene i økonomisk trange tider bare tenker økonomisk og pedagogisk og ikke gis redskap og impulser til å forstå hvilken besøkelsestid vi er inne i når kunstlivet begynner å tro på kirkerommenes umålelige kvaliteter.

 

Kirkebyggene er folkekirkens redning. En mangel på sans for troens fysiske uttrykk kan bli dens undergang.

 

Erik Hillestad