Vi heiser det hvite flagget og erklærer krig

---

Av berit

Først så vi hvordan internett gjorde folk til tyver av åndsverk. Pirateri vokste urovekkende. I stedet for å løse problemet ved å styrke lovverket og håndheve loven, ble Spotify og liknende tjenester sett på som musikkbransjens løsning fordi nettselskapene gjorde lovlige avtaler med innholdsleverandører. Ingen spurte verken artister eller uavhengige produsenter. Bare NCB og de multinasjonale selskapene som hadde kataloger store nok til at tilbudet fra Spotify virket attraktivt, ble spurt. Den ”lovlige” ordningen ble de facto et mye større tyveri enn piratvirksomheten hadde vært. Spotify har snart kapret musikkbransjen. 750 ansatte bare på Stockholmskontoret forteller hvor pengene tar veien. Nå skjer det samme i bransje etter bransje. Filmfolk opplever at Netflix blir den viktigste leverandøren av filmer. Bokbransjen er i endring fordi folk leser fra nettbrett. TV og aviser mister annonsekroner fordi slike penger følger publikum over til Google og Facebook hvor folk finner stadig flere av de nyhetene de søker, bare raskere enn i de tradisjonelle mediene. Snart kaprer Uber bit for bit av transportnæringen og Airbnb spiser av hotellnæringen. Andre fysiske næringer følger. Strukturer møysommelig bygget opp gjennom generasjoners kamp smuldrer opp, og sammenbruddet i musikkbransjen var første demonstrasjon av hvordan dette nå utvikler seg på felt etter felt. Å kjempe for bedre fordelingsnøkler hos strømmetjenestene krever nasjonalstaters kollektive enighet om å gripe inn, på samme måte som det må skje for å kunne regulere rammene for Google og Facebook. Tror noen at FN kommer til å fatte vedtak som kan tvinge nettgigantene til å betale skatt og opptre transparent og ansvarlig når politikere i land etter land selv er avhengig av gigantene for å nå sine velgere? Tror noen at Google og Facebook kommer til å sitte stille og se på at politikere som ønsker å begrense makten deres blir valgt? Vi er vitne til en formidabel global ensretting og maktkonsentrasjon. Spotify-diskusjonen er bare et fnugg i dette kavet. KKV har lenge trodd at det kunne være mulig å stå imot og kjempe for alternativer som over tid vil sikre artister, produsenter og rettighetshavere rettferdige inntekter. I det minste har vi her i Norge nesten alene frontet en prinsipiell motstand mot urettferdigheten i systemet. Men muligheten for å holde på arbeidsplassen står på spill i næring etter næring, med mindre du er villig til å ta et kraftig lønnskrakk. Snart kan en enkelt eier av en nettgigant ha innflytelse over hvem som blir president i USA. Demokratiet uthules. Nasjonalstaten mister betydning. Hvor mye nytter det da å snakke om rettigheter til åndsverk og innspillinger? Vi heiser det hvite flagget og slutter oss til resignasjonens store hær. Heretter legger KKV all musikken ut fra første dag på alle kanaler, bortsett i tilfeller hvor artistene ønsker noe annet. Vi er takknemlige for hver øre vi får, selv om det ikke er bærekraftig. Så får vi eksistere så lenge staten, kommunene, fondene og andre som støtter oss økonomisk vil ha oss i virksomhet, og glede oss hver gang Facebook, Google og Youtube gir oss muligheter til å nå folk med ideene våre uten sensur. Kurdiske Ferhat Tunc fikk stengt Facebook-siden sin da han la ut den siste plata han ga ut på KKV. Vi fikk ikke lov av Facebook til å annonsere for Aslak Borgersruds siste video ”Tango pro forma” fordi de mente den hadde upassende innhold. Sensuren er i full gang. På nettet er det best å synge noen snille viser om blomster og drivende skyer. Men bak det hvite flagget har vi flere våpen på lur mot Goliat. Våpen som kunstnere i uminnelige tider har brukt når herskeren har sine ører overalt. Vi kan love at på scenen i Kulturkirken Jakob kommer det til å skje ting som er helt utenfor Googles definisjonsmakt. Og mellom linjene på hver eneste utgivelse vil folk som har ører å høre med kunne forstå det som ingen algoritmer hos Facebook klarer å fange opp. Erik Hillestad, september 2016