Begravelsesritualet

---

Av andreas

 

Begravelsesritualet

 

har vært oppe til debatt i det siste, og Inge Lønning har i Kirke og Kultur (siden gjengitt i intervjuform i Aftenposten), proklamert sitt ubehag over at folk som har mistet sine kjære legger opp til en slags ”samtaleform” under minnetalen ved kisten, sier ”du” til den avdøde og på annen måte slipper til med det han opplever som en intimisering av begravelsesritualet.

 

Dette får naturligvis atskillig motbør fra mennesker som har hatt gode opplevelser ved begravelser der de som pårørende har fått satt sitt og avdødes preg på seremonien, og der de på sin måte har fått tatt et siste farvel. Etter en brå bortgang hvor det ikke ble tid til en siste samtale ved et dødsleie kan dette avhjelpe noe av smerten og være et positivt bidrag i sorgprosessen. Lønning mener det i noen grad også handler om et fravær av en ekte samtale ved dødsleiet.

 

Lønning har sannsynligvis et poeng når han etterlyser en mer reell samtale mellom folk som står hverandre nær i møte med døden. Men å omsette den refleksjonen i en kritikk av folk som av ren nød og i dype savn kommer til kirken med sine rop over eksistensens dypeste avgrunner blir en kald og svært firkantet anvendelse av teologi.

 

Det kan dessuten hende det er en alminnelig og ganske besnærende forståelse av det ”liturgiske nå” som ligger til grunn for folks samtaler med den avdøde. I gudstjenesten er vi samtidig med alle døde og alle engler og helgener, tid oppheves, og vi tar på en måte himmelen på forskudd. Denne enheten med Gud og alle mennesker gir rom for en samtale på tvers av de avgrunner som døden avdekker. Det er grunn til jubel når vi opplever at mennesker, enten de proklamerer en tro eller ikke, faktisk helt intuitivt og allmennmenneskelig opplever dette som en helt reell og relevant kommunikasjon. Dette vitner om en tro som vi ikke skal ta fra noen.

 

Trond Bakkevig kommenterer Lønnings uttalelser i Aftenposten og ser positivt på samtalene med den avdøde. Han betrakter begravelsene som en del av en terapeutisk prosess for de pårørende. Han har min fulle støtte i dette, men jeg tror jeg også har ham med meg i at det er noe mer og større enn terapi dette dreier seg om. Lønnings og andres ubehag under slike begravelser finnes det også terapeutisk hjelp for. Men kanskje et helt annet sted. En kan spørre om slik ubehagsfølelse er en slektning av den angsten for reelle samtaler om døden som han selv etterlyser hos andre?

 

Erik Hillestad