Åpningstale til utstillingen URETT

---

Av

 

Å samles om rettens urett

er å insistere på en fotnote i jubileumsprogrammet, 

en pause i festtalene.

Men en samling om rettens ambivalens og urett

handler ikke

om å sette spørsmålstegn ved nødvendighet av å ha et lovverk,

eller etableringen av et byråkrati som kan anvende loven

upartisk og uten egeninteresser.   

Den utstillingen URETT gjør

er ikke å avskrive staten rett til å lage lovene.  

Slik jeg forstår utstillingen URETT

handler den om å utforske

i all sin enkelthet

i all sin kompleksitet

den setningen som beskriver utstillingen på hjemmesiden:

«Der hvor det er rett, er det også urett».

 

Denne setningen kan forstås på to måter.

For det første

kan setningen bety det innlysende:

Enhver form for normativitet,

enten den politisk, juridisk, moralsk eller religiøs

vil kategorisere noe som galt

og noe som rett.

Denne skjelningen mellom galt og rett er ikke en uintendert effekt,

men nettopp formålet med loven.

At det finnes normativitet som gjør en slik skjeledning,

er ikke det problemet som denne utstillingen peker på. 

 

For denne utstillingen starter ikke i rettens rett

til å differensiere mellom rett og galt.

Denne utstillingen starter i rettens potensielle, ja også faktisk urett,

bak,

før

rettens legitime skjelning mellom rett og galt. 

Setningen

«Der hvor det er rett, er det også urett»

betyr i denne utstillingen

muligheten for at retten

kan ha andre agendaer og ærender

enn enkeltmenneske og samfunnet rett til rettferdighet.

Retten derfor også kan bli et redskap for urett

overgrep, og død.  

Ved å si «Der hvor det er rett,

er det også urett»

tar utstillingen et skritt til side

før

den tilslutter seg rettens rett til å skjele mellom rett og galt.  

Utstillingen holder pusten, 

før rettens som normalitets er rullet ut,

som rettsstat,

demokrati

og minoritetsvern.   

Utstillingen peker på at retten

i det 20.århundre

i vår egen kulturkrets

har vært bærer av ideologi,  

som har innebåret store krenkelser av enkeltmenneske,

i form av døde, rasisme, overgrep og diskriminering

langs akser av språk, etnistist og legning.

Det handler om det paradoksale i

at uretten bor i rettens hus,

at det som ble vurdert som det gode, som rett, enten juridisk eller metafysisk.  

har resultert i  

mengder med likhauger og lidelser.  

Rettstaten har også vært et maskineri for urett.

 

Utstillingen viser frem

ulike eksempler på urett,

begått i ulike former for rett sitt navn.  

Verkene i denne utstillingen er fra ulike tidsepoker,

de viser til ulik skala,

av urett begått med ulik motivasjon.

Vi må fastholde at det er forskjell på

en nazistisk stat som begår folkemord

og profesjonsetisk spørsmål knyttet til bruk av tvang psykiatrien i en demokratisk stat.    

Men felles for de to, er at enkeltmennesker  

reduseres til en deltagelse i en ikke-selvsagt gruppe,

og at denne reduksjonen plasserer enkeltmennesket

på bunnen av en asystematisk relasjon

hvor resultatet er å bli fratatt liv eller livsutfoldelse.      

 

Hvert av de ulike verkene

kaller oss til å

stoppe opp

og trekke pusten dypt

og nærme oss det som faktisk ikke er mulig å fatte:  

at bak enhver av de fortellingene som

de ulike verkene beskriver

så befinner det seg et menneske,

mennesker,

skapt i Guds bilde

men nøyaktig den samme kapasiteten for drømmer, håp og lengsel

som oss selv.

 

Det er en ufattelig tanke.

Hver eneste en av de nesten 1000 barna med romani/tater-bakgrunn som

ble tatt fra sine foreldre

gjennom Norsk misjon blant hjemløse sitt virke

hadde nøyaktig de samme behov for omsorg og vern fra trygge omsorgspersoner som var glad i dem

som mine barn, alles barn.

Hver eneste en av barna som ble sendt av gårde med Donau

hadde samme rett på en fremtid,

som hvert eneste barn i barnehagen rett over veien for Jakobs kirke.

 

Det er en ufattelig tanke.

 

 

Hver eneste samiske voksen

som har mistet muligheten til læring, kultur-og yrkes utfoldelse, 

på grunn av forskningspolitikken i skolen og utdanningssystemet

og fornorskningens ettervirkning i tiårene frem mot vår egen samtid

har hatt samme ambisjon om et godt og meningsfullt liv som oss voksne

som har vokst opp med en kontinuerlig bekreftelse av kultur og språk.

 

Å ta inn over seg dette er umulig.

 

Men som er mulig

er å eksponere seg selv for fortellingene, historiene.

Det bringer ikke de døde tilbake.

Det gjør ikke om på historien.   

Men bekrefter at deres menneskeverd fortsatt gjelder.  

Det er en minnespolitisk handling,

som nekter å la døden har siste ordet.

 

Noe av det mest spennende med utstillingen er at elever ved Elvebakken videregående til å bidra i utstillingen ved å spørre:

hva er uretten i vår tid?

Hvor er blindsonene i dagens samfunn; der vi tror vi gjør rett, hvem opplever urett? 

 

Dette er et uhyre viktig spørsmål,  

ja, kanskje er det det spørsmålet som bør følge oss på hjemveien,

etter denne utstillingen,

ta bolig i oss,

og være en stadig kilde til uro.

 

La meg peke på to momenter,

fra mitt eget standpunkt som teolog.

Det er et paradoks at vi feirer at kristenretten er 1000 år

året etter at regjerningen endret instruksen fra 1990-tallet

om at politiet ikke gå inn i kirker.

Men denne endringer har regjerningen avslutter kirkeasyl.

Men er det noen som har befunnet seg nettopp i grenselandet 

men mellom rettens rett og rettens urett,

så er det asylsøkere og flyktninger.  

Asylsøkere og flyktninger har kronisk svak rettsikkerhet,

fordi de ikke er statsborgere i noe land

eller har statsborgerskap i et land hvor statsborgerskapet ikke betyr noe

eller hvor de regelrett forfølges av den staten hvor de har statsborgerskap.

Kirkeasylet har på mange måter fungert som

rettsikkerhet,

hvor det blir det hellige rommet,

ikke staten,

som taler den utsattes sak,

og har gitt en mulighet for å få sin sak prøvd på ny.

Året før feiringen av kristenretten, nå i 2024,  

så fjernes altså denne muligheten.

Det er en åpenbar blindsone.

Det er så jeg skulle ønske at alle kirkeasylanter

siden det første kirkeasylet i 1993 i Elverhøy kirke i Tromsø

skulle ha invadert feiringen på Moster,

grepet mikrofonene ut av politikerne hender,

Og rop utover den festkledde forsamlingen av ordførere og kongehus og ministere:

ser dere ikke hva dere holder på å gjøre.    

 

Det andre momentet jeg vil peke på,

er tendensen til å

sette et likhetstrekk mellom innføring av kristendommen i Norge,

deriblant kristenretten,

med verdier vi i dag oppfatter som god og riktige.

I prekener og taler,

særlig fra ledere i Den norske kirke,

kan man få inntrykk av at det går en rett linje fra kristendommens innføring,

til velferdsstatens og feminismens seier i vår tid.

Som det heter på nettsiden til Mosterjubileet:

«maktsamfunn til rettssamfunn».

Problemet er at et slikt narrativ

ikke oppdager sin egen blindsone,

eller de skyggene det skaper.

For det første

er det en langt mer kompleks historisk prosess,

og det er langt flere  

krefter enn kristendommen,

arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen

som har ledet frem til den staten og lovverket vi har i dag.

Progressive sosiale bevegelsene sto i sin samtid i direkte opposisjon til ledelsen i Den norske kirke.

Verket Verket Nattboka av Ole-Fredrik Einarsen

på denne utstillingen,

en av de første åpne kristne skeive stemmene,

er et monument over kirken som produsent av urett.   

 

For det andre er det avgjørende å se at en kobling mellom kristendommen som metafysisk sannhet

og moralsk og etisk sannhet

nok kan høste applaus og brukes til å forsvare og befeste Den norske kirkes posisjon i dag,

og brukes til å begrunne standpunkter gitte politiske standpunkter som gagne Den norske kirke, som eksempelvis fortsatt offentlig finansering.

Men blindsonen

er at en slik narrativ

låner seg selv litt for lett ut

til det narrative som det høyreekstreme forteller om og om igjen,

nemlig at kristendommen har evig god kjerne,

og islam er evig ond kjerne,

endring umulig,

kontekst uvesentlig.  

 

Når kirkeledere og politikere kappes om å fastholde

at det vi i dag anerkjenner som samfunnsgoder

har sitt opphav kristne verdier og motiver,

klarer de ikke å heve blikket

utøve kritisk skjønn,  

for hvilket farvann

politisk farvann de beveger seg i,

hvilke folkelige forestillinger de nører opp om,

lenge etter at den siste orgeltonen har stilnet og kirketjenere slukket lyset.

De sparker ballen i de høyreekstrems må

med de beste og frommeste intensjoner.

 

Vi trenger ikke flere festtaler om kristendommens

eller rettens moralske fortreffelighet.

Er det noe denne utstillingen viser,

så er det både kristendommens og rettens

seige og vedvarende evne

til å leve urovekkende godt 

innenfor og sammen med ideologier som reduserer enkeltmenneske til null,

og hvor staten forsyner seg grovt at Guds makt for å legitimere sin egen makt.

Vi trenger komplekse rammer for å forstå forholdet mellom kultur, religion og historie

når vi skal feire 1000 år med kristenretten,

og når vi nå går inn i planlegningen av 1000årsmarkeringen av slaget ved Stiklestad.

 

Men kanskje aller mest trenger vi en ny forståelse av ære.

 

Et av de stedene vi finner det, er i Viktor Linds sterke minnepark Dette er et fint sted, rett ved Carl Berners plass.

Dette er en minnepark over Carl Fredriksens gartneri,

og som er henger tett sammen med Linds verk på denne utstillingen,

Friheten må gjestfri være.  

 

Carl Fredriksens gartneri, ledet av bla annet Rolf A Syversen,

fraktet norsk jøder over grensen under krigen.

Syversen ble henrettet under krigen.

Jeg har blitt fortalt at Syversen etterkommere er til stede i dag.

 

Mine egne besteforeldre var avhengig av mennesker med Syversen ufattelige mot, da de også ble også under presenninger på lastebiler

og ble fraktet over grensa til Sverige under krigen.  

 

I minneparken tar Lind utgangspunkt i et vers i Henrik Wergelands dikt Jøden, hvor det står:

 

Friheten må gjestfri være,

den må bære,

i sitt hjerte

kjærlighetens blide ild.

Ved sin arne må den gjerne

se en fremmed fra det fjerne,

og hans smerte

dekke med sin ære til.

 

Wergeland sier:

Spørsmålet om vår ære eller vanære

består om vi makter å respondere på den fremmedes smerte eller ikke.

Wergeland sier:

frihetens kjerne er ikke å realisere mest mulig av mine ønsker,

men å stille meg tilgjengelig for nestens behov.

 

Slike måter å tenke om ære og frihet på,

er kilder til å forhindre at uretten tar bolig i retten,

og sikrer en vending mot enkeltmenneskets umistelig verd.