Maria Solheim - Ei kvinnehand - Singel

En personlig fortelling om en personlig sang

“Om jeg bare kunne få arbeide ett sekund til”. Dette var noe av det siste min farfar sa før han døde. Etter kort tids sykeleie var det tydelig at kreften var kommet for langt. Det var ikke noe legene kunne gjøre.

Da min farfar var ung jobbet han på havet. Etterhvert overtok han foreldrenes småbruk og drømte om å bli bonde. Barna var med i arbeidet på gården. Min farfar var kjent for å drive barna sine hardt. Allikevel var det én ting som gav gyldig fravær fra jordene. Min farfar hadde oppdaget at min far skrev dikt. “Om du kjenner at inspirasjonen kommer over deg, skal du bare kaste fra deg spaden” sa min farfar til pappa. Min farmor var en kystkvinne. Det var hun som hadde ansvaret for gård og heim mens farfar var ute. Det var hennes yrke, som så mange andre kystkvinner.

Mine besteforeldre giftet seg på farmors attenårsdag. De hadde 8 barn sammen. To av dem lå på kirkegården etter for tidlige fødsler. Da jeg var liten tenkte jeg ofte at de så så forelskede ut. Alle familiemiddager startet med at farfar holdt rundt farmor mens han ønsket velkommen til bords. De uttrykte takknemlighet over oss. Over at vi hadde hverandre. Over at de hadde hverandre. “Vi vet aldri hvor lenge…” Nå lå min farfar på det siste. Viljen til å leve var så sterk. Min farmor våket over ham. Min far kastet spaden.

Diktet “Ei kvinnehand” ble skrevet av pappa mens farfar lå på dødsleiet. Det var et trøstedikt til kvinnen som alltid stod ved farfars side. En hyllest til en kvinne med meningers mot. En kvinne som hadde sin stolthet i å skape et trygt og varmt hjem for sin familie. Jeg fikk se diktet noen uker før farfars begravelse. Det beskrev et langt liv. Et dedikert liv. Et levd liv. Jeg bestemte meg for å forsøke å tonesette det.

Første gang “Ei kvinnehand” ble spilt var i farfars minnestund. Hendene på gitaren. Øynene på teksten. Lyden av savn rundt meg. Det har gått 16 år. Tre ganger har jeg forsøkt å feste sangen til bånd. Men hvordan skal man klare å fange alle nyansene av et helt liv på 4 minutter? Hvordan skal jeg kunne uttrykke alle følelsene? Jeg har innsett at det ikke går. Derfor synger jeg det bare slik det er. Slik det var.

Denne sangen er en hyllest til min farmor og til alle kvinner som har levd som henne. Det var en annen tid. Et annet rollemønster. Men min farmor og hennes liv er så inderlig verd en sang.

Beste hilsen Maria Solheim, Svelvik, 21. mars 2017.