Pressemelding for qvales ensemble: Platetittel: Bohem. Kirkelig kulturverksted. Sent, sent på høsten 2011.

Etter en gjennomhøring av qvales ensembles nye plate Bohem, vil du forstå at Frode Qvale har to hjerter. Et indre og et innerst. Det indre er det vanlige hjertet. Det med klaffer og blodgjennomstrømning. Det innerste er hans bohemhjerte. Det er der han skriver om urett og nyter sin smerte. Det er der han deler sitt brød og leser om frihet og filosofi. Det er der bohemen i ham bor. I det virkelige liv bor Frode Qvale på Nygårdshøyden i Bergen sentrum. I det virkelige liv er Frode Qvale heller ikke bohem. Han jukset seg til bohemstatus gjennom et forbigående avhengighetsforhold til absint-flasken da han var norsklærer i ungdomsskolen, og forsøkte å komme seg gjennom den uutholdelige sistetimen hver fredag med vettet i behold.

Absinten, den grønne fe, ville fungert mye bedre som ledemotiv i Frode Qvales ensembles forrige plate, Grønn. Men der framstod han merkelig nok gul i ansiktet på omslaget. På omslaget til sin nye plate, Bohem, framstår han som tørrlagt, men sulten, i en litt kvasi Per Oscarsson-stil. På samme omslag ser man tydelig at omslagsformgiveren fortvilet har prøvd å huske hvordan typesnittet på plateomslaget til La Boheme med Luciano Pavarotti så ut.

Nå er Frode avvent absinten, og i stedet tilvent et mondent liv på kafeer som kun brygger det siste innen urbane og kaffeplantasjefjerne kaffedrikker, hvor han vekselvis kjenner på sin indre smerte, lager trøstesløs musikk av den trøstende sorten, og grubler over hvor klassesettet med Jonas Lies samlede tok veien. Trolig forsvant det i et klarsynt øyeblikk nettopp under hans absintperiode.

De forgangne bohemer så det som sin plikt å drikke absint og hore og pådra seg både det ene og det andre før de syknet hen og døde (i motsetning til Frode). Men de så det som sin plikt å lage både kunst og musikk også. Akkurat som Qvale. Når alt kommer til alt, er det musikken og ikke absintavhengigheten han vil huskes for. Kanskje ligger det også en bohemaktig nødvendighet i at noen med en så traurig, trist, og triviell drabantbynorsklærerbakgrunn som Frode Qvale, er nødt til å lage så velspilt og smektende musikk for i det hele tatt å overleve som menneske. Der absinten slutter, begynner musikken.

Dette er en utgivelse fra et respektabelt plateselskap. Likevel kommer vi ikke utenom skandalene. Men vi kommer til skandalene til slutt. Når journalistene forlengst har mistet interessen. Historiene er mange, de verifiserte fakta få, og sannhetsgehalten er fra tvilsomme kilder. Vi vil trolig aldri få vite den egentlige grunnen til konfliktene og slåsskampene som forsinket denne platen. Vi vil trolig heller aldri få vite den fryktelige sannheten bak youtubevideoen (“mor og datter danser” ) bandet laget til sangen ‘Ikkje sku meg ned’. Vi vil nok aldri få vite hvorfor en dame på 77 år ble fortrengt i sitt eget kjøkken, for at en ekshibisjonistisk jente skulle få legge ut en dansevideo på youtube. Vi vil aldri få vite hvilke musikalsk-religiøse krefter som helbredet denne stakkars kvinnen, som plutselig, og i vill glede kastet rullatoren og begynte å danse. Vi vil trolig aldri få vite hvorfor hun raskt ble skjøvet til side. Er hun fremdeles i live? Vi vil trolig aldri få vite hva …

Litt info til slutt:

qvales ensemble debuterte med cd`n ”Grønn” på Kirkelig Kulturverksted i 2004, og etter litt for mange år, er 2. platen endelig ferdig og gis nok en gang ut på Kirkelig Kulturverksted med forfatterne Gunnar Roalkvam /Birthe Kadis på tekst og Frode Qvale som komponist. Platen var egentlig ferdig i 2009, men rett før platen skulle mikses, fant bandet ut at platen ikke holdt mål og laget derfor en ny. Platen er spilt inn i Bergen vinteren/våren 2011 og er bl.a blitt mikset i Abbey Road Studios i London.

Musikken synges på kav Haugesundsdialekt og kan vel plasseres innenfor katogorien visepop, eller som en anmelder av forrige plate så fint sa: Rocka sirkusjazz.

Del utgivelse