St. John’s kirke i Gdansk ble stående tom etter 2.verdenskrig. Taket var helt, men deler av bygningen var bombet i stykker slik det hadde skjedd med de fleste hus i sentrum av byen. Det var grenser for hvor mange kirker det utarmede landet hadde råd til å bygge opp igjen etter ødeleggelsene. Kirken ble stående som en ruin til begynnelsen av 90-tallet. Da fant noen entusiaster i Baltic Sea Culture Center ut at den kunne bli en egnet arena for konserter og utstillinger. De fikk reist midler til å sette den gamle, gotiske bygningen i stand, og i samarbeid med erkebiskopen startet de i 1995 driften av en kulturkirke de kaller St. John’s Centre. Her arrangerer de festivaler og bredt anlagte konserter og utstillinger, og hver søndag arrangerer de spesielle messer som samler folk fra hele Gdansk. Lenge trodde de at de var et helt enestående fenomen. De hadde hørt om kirker som var omdannet til gallerier, kafeer, hoteller eller leiligheter. De visste også at det fantes menighetskirker i mange land som drev et omfattende kulturarbeid. Men kirker tatt ut av vanlig menighetsdrift som er viet til kunst og likevel fortsetter å være kirker kjente de ikke til noe annet sted.

 

Så ble det utlyst muligheter for kulturprosjekter i Polen til å søke EØS-midler dersom man samarbeider med aktører i andre land. Ledelsen i St. John begynte å pløye internett for å se om de kunne finne noen i EØS-området de kunne leke med og lage en søknad sammen med. Slik fant de Kulturkirken Jakob i Oslo. Resultatet ble en gjensidig oppdagelse av at vi er flere som driver på samme måte. Parallelt har vi funnet ut at liknende institusjoner finnes i Berlin hvor Kulturbüro Sophien driver hele 3 kirker og et menighetshus på liknende vis. Sannsynligvis er det enda flere rundt omkring i Europa; Kirker som helt og holdent er viet et kulturarbeid, men som også holder gudstjenester.

 

Vi laget en felles søknad, polakkene og vi. Vi fikk penger, og nå i midten av september avholder vi en konferanse i Gdansk hvor også folk fra Berlin er til stede, samt andre interesserte fra Tyskland, Polen og Norge. Neste år fortsetter vi å samarbeide om utvikling av kunstprosjekter som kan oppføres i flere land.

 

Hvis man så utvider perspektivet og tar med menighetskirker som er seg bevisst at de har et kulturoppdrag og tar kunstdimensjonen ved virksomheten som en spennende mulighet, så er vi en stor og voksende bevegelse av kirker, som hver for seg, men sammenfallende i tid har dyrket fram en ny måte å være kirke på.

 

I Kulturkirken Jakob er ca 35.000 mennesker innom hvert år. Det er ca 700 pr uke i snitt. Det er en ganske formidabel kirkesøkning. Felles for alle de snaut 200 årlige arrangementene er at selve det liturgiske rommet setter alt som skjer der inn i tradisjonens kontekst. Rommet gir oss sine fortellinger, åpner sin favn for tankenes frie flukt og vitner ordløst om en viktig tilhørighet. Kulturkirkene er i ferd med å snu trenden bort fra tommere kirker. Det er tankevekkende at dette ikke begynte som noen kirkelig strategi, men bare har oppstått spontant, og at det mange steder er kunstlivet som fører an.

 

Erik Hillestad

Del artikkel