Etter et av de mørkeste kapitlene i Irans historie øyner iranerne nå et nytt glimt av håp. Noen frigitte politiske fanger, litt åpnere internett og tøværet som har begynt å smelte litt av iskanten i regimets forhold til Vesten feires for alt det er verdt blant de frihetshungrende og kontaktsøkende iranerne. I motsetning til hva som hevdes i forskrudde stereotyper i egen og internasjonal presse, elsker de både amerikanere og israelere. Iranere flest bifaller ikke på noen måte de to landenes politikk, men de er mildt sagt lite innstilt på konflikt med befolkningene der, og selv har de heller ikke på 1500 år gått til angrep på et annet land. Den vettløse israelretorikken til Ahmadinejad og andre ledere hadde aldri noen støtte i folkedypet. Aller minst i den oppegående middelklassen som i dag utgjør Irans elite innen forskning, vitenskap og kultur.

 

Iran har sett det meste av menneskelig hovmod, maktbegjær, fanatisme, omveltninger, kriger og vanstyre. Samtidig har iranerne en paradoksal overflod av vennlighet, gjestfrihet og stolthet over sin kultur og alt det gode landet har bragt menneskeheten: De har dyrket frem to store religioner, de brakte verden vindyrking, monoteisme, det første store imperium og historiens første menneskerettighetserklæring (539 f.kr.). De har fostret fire av verdens ti største poeter gjennom tidene, og de har klart å ta vare på et av verdens mest sangbare språk gjennom kanskje 2000 år, på tross av talløse militære og kulturelle angrep fra mange kanter.

 

I byen Yazd, midt mellom de to ørkenene som dekker store deler av det iranske fjellplatået brenner en flamme som man med sikkerhet vet har blitt holdt ved like i mer enn 1.400 år. Den befinner seg i et ildtempel knyttet til Zaratustras lære, verdens første monoteistiske dogmatiske system som har røtter tilbake til et ukjent antall århundrer før Moses.

 

Det er svært langt igjen til man kan snakke om noe som likner demokratiske rettigheter i Persia. Men folket er trette av store, brå og voldelige omveltninger og innser at prosesser i retning av demokrati og kvinners rettigheter må komme skrittvis. I disse prosessene er det neppe fruktbart om Vesten viser en konfronterende linje i forhold til regimet som nå signaliserer en vilje til dialog. Men det viktigste av alt er å bidra til å fremelske alle de sterke humanistiske stemmene perserne har i sin egen tradisjon, og å støtte krefter i Iran som er seg bevisst at disse utgjør en flamme som har vært holdt vedlike gjennom århundrene av poeter, malere, håndverkere, musikere, sangere og i nyere tid ikke minst av filmskapere.

 

Erik Hillestad

Del artikkel