Tyrkia er i dag et svært betydningsfullt land for internasjonale relasjoner mellom Vesten og den muslimske verden. Med sin lovgivning, sine domstoler og sine mange politiske og sivile institusjoner, har landet i det store og langsiktige perspektivet gått i stadig mer demokratisk retning. Dessverre har den sittende regjering i det siste gitt utviklingen noen kraftige tilbakeslag. Viktige punkter for utviklingen er hvordan Tyrkia nå håndterer ytringsfriheten og sine minoriteter og både tar et oppgjør med fortidig diskriminering, utryddelse og ekskludering, og inkluderer dem i nasjonen i respekt for deres kultur. På disse punktene ser vi i deler av det tyrkiske samfunnet bevegelser i riktig retning, og det er viktig å styrke de miljøene i Tyrkia som kjemper for dette.

Med tanke på den triste utviklingen i Syria, Iran, Egypt og flere andre land som er preget av Islam, er det fortsatt et håp om at Tyrkia i det store og det hele kan gå i en retning som viser verden at Islam som majoritetsreligion og demokrati ikke er uforenlige størrelser. Fra vestlig hold kan det hende det er mer fruktbart å peke på den muligheten enn å hevde at Islam, uansett fortolkning av Koranen, er et hinder for demokrati.

Tyrkia er det landet som i størst grad er åpent og tilgjengelig for folk fra store regioner som omfatter både Sentral-Asia, arabiske land, Israel/Palestina og Europa. Her kan for eksempel kunstnere, bistandsarbeidere og organisasjonsfolk fra Iran, Egypt, Libanon, Azerbaidjan, Armenia, Russland og vestlige land, uten visumkomplikasjoner møtes og samarbeide og uhindret drøfte utfordringer og utvikle samarbeidsprosjekter. Dette har bl.a. enorm betydning for utvikling og brobygging innen Midt-Østen og Sentral-Asia og for hele regionens relasjon til Vesten. Tyrkia fungerer på denne måten som olje i den geopolitiske kommunikasjonsmaskinen.

På bakgrunn av dette burde Norge styrke sin relasjon til Tyrkia i form av kulturelt samarbeid og etablering av institusjoner først og fremst i Istanbul, som for tiden kanskje har verdens største potensial som arena for brobygging i forhold til sentrale geopolitiske konfliktutfordringer i vår tid.

 

Erik Hillestad

Del artikkel