Hvor skal vi som nasjonalt felleskap gjøre av vår sorg, vårt sinne, vårt største håp og vår dypeste takknemlighet hvis vi ikke sammen kan nærme oss det grenseoverskridende?

 

Livssynsutvalget har mange gode konklusjoner i sin utredning, slik hovedlinjene fremkommer i mediene. Blant annet er det klokt å gå inn for det utvalget kaller ”et livssynsåpent samfunn”, hvor man ikke søker å dempe eller forby religiøse ytringer. Men med sitt forslag om at Den norske Kirke ikke bør ta ansvar for seremonielle uttrykk for nasjonens liv, fremmer utvalget i praksis et grunnere samfunn.

 

Dilemmaer står i kø når man skal meisle ut en ny praksis for utøvelse av religion i en nasjon som ikke lenger har en monokultur, slik den langt på vei hadde for noen få tiår siden. Og dersom likebehandling av alle religiøse tradisjoner blir det ene, førende prinsipp, er det enklest å la kollektive ytringer som skal favne alle holde seg helt unna det religiøse feltet. Men mon vi ikke dermed blir fratatt fundamentalt nødvendige redskaper til å bearbeide kollektive emosjoner?

 

Da titusener spontant samlet seg rundt og i Oslo Domkirke etter hendelsene 22.juli 2011, var det uttrykk for noe livsnødvendig. Dimensjonene i det som hadde skjedd var for uhåndterlige for all rasjonalitet. Det sprengte alle grenser for forstand og logikk. Verken helsevesenet eller våre politikere kunne alene tilby noe relevant sted å gå med den smerten vi alle bar på. Ropet etter og anklagen mot en høyere makt presset på og drev oss inn i kirkene hvor gåtene og mysteriene fortsatt har et rom. Det var ikke en tid for å finstille konfesjonstilhørigheten. Vi trengte et sted å være sammen i møte med det ufattelige, et sted med en bevissthet om noe utenfor det vi kan ta og føle på. Vi trengte prester, bønner og salmer. Vi trengte noen som vet å ta vare på de tanker og emosjoner som ikke stanser ved psykologiens, vitenskapens, forskningens, og rasjonalitetens grenser. Og vi trengte å være sammen, ikke i separate rom for hvert credo som finnes, men sammen. Selvsagt finnes det også mindre omfattende tragedier i landet vårt enn 22.juli 2011, hvor slike behov må møtes.

 

Noe liknende opplever vi også når en ny monark krones, velsignes eller vies. Det er et ritual i de lange linjers tegn, i glede, men også i vemod og ettertanke over tid som har gått. Vi blir en fattig nasjon dersom ikke et slikt øyeblikk i vår felles historie samler oss under hvelv av større dimensjoner enn det en festning, et kulturhus eller et rådhus kan tilby.

 

Hva er da vanskelig ved at det største trossamfunn i landet med sin unike kompetanse ivaretar dette? Vi har lange demokratiske tradisjoner som tillater at partier med størst oppslutning i samfunnet innehar noen viktige representative funksjoner. Men vi har også et representativt demokrati hvor alle partier likevel deltar i styret av landet. På liknende vis er det riktig at alle livssyn får støtte, kommer til orde og gis gode livsvilkår, slik livssynsutvalget går inn for, men vi kan ikke dermed la være å gi majoritetskirken noen rituelle og representative oppgaver på vegne av oss alle. Det har neppe særlig stor oppslutning i folket vårt å gi den plassen til et minste felles multiplum, som ikke har stort nok resonansrom for vår felles dype sorg og fortvilelse eller glede og forventning. Det finnes noen øyeblikk i nasjonens historie hvor det at vi har felleskap i et rom for det grenseoverskridende betyr mer enn hvilket credo dette rom er vigslet til.

 

Det er viktig å tenke prinsipielt, men prinsippene er til for menneskets skyld, ikke omvendt.

 

Erik Hillestad

Del artikkel