Demokrati er noe mer enn at flertallet har all makt. I et ekte demokrati er det også plass til subkulturers og minoriteters stemmer. Også rettferdighet er viktig når man vurderer graden av ytringsfrihet i et samfunn. Dersom de med mest penger slipper mest til, etter modell fra amerikansk valgkamp, har ytringsfriheten dårlige kår. Ytringsfrihet er også noe mer enn at mainstream-tanker uhindret kan nå et mainstream publikum. I samfunn hvor bare mainstream-sjangere slipper til på de scenene som når mange, vinner det forenklede og halvsanne. Kunstnere evner å formidle noe dypt, komplekst og sant. Derfor har det så stor betydning for ytringsfriheten at det legges til rette for et mangfold i kunstlivet. At formidling av kunstformer over nettet ikke sikrer kunstnernes inntekter, gjør internett som garantist for ytringsfrihet ”nedenfra” til en myte. Selv om blogging og ytringer på Facebook i en fase styrker ytringsfriheten i diktaturer, kan digitale formidlingsformer bli et tveegget sverd for vestlige demokratier.

Dette er det viktig å si i en tid hvor de fleste kanaler og avishus blir stadig likere fordi gevinstene er å finne i samme store målgruppe. Og det er viktig å hevde det når nye forretningsmodeller for digital formidling over nettet ikke legger til rette for bredde, men kun for innholdsleverandører som henvender seg til de store massene.

Spotify, Wimp og liknende strømmingstjenester for musikk er eksempler på en forretningsmodell der de som eier skinnegangen; teleselskap og nettsteder får de største inntektene og forhandler over hodet på de fleste innholdsprodusentene. Ved å gi nok til de største av dem, sikrer de at resten følger med som et resultat av en tyngdelov. Men bare de som kan nå et bredt, internasjonalt publikum får del i en bærekraftig verdikjede.

Musikken bærer de mest alvorlige symptomene på en utvikling som også begynner å ramme film, litteratur og de nyhetsmedier som har ambisjon om å drive folkeopplysning, der forståelse av helheter og sammenhenger skal formidles. Det er forbausende at ikke meningsbærende mediebedrifter er mer våkne for at man så langt ikke har lykkes i å utvikle en forretningsmodell som gir bredden av musikk og sunget poesi gode kår og hvor det meste nå tvinges over i amatørskap eller gjøres avhengig av offentlig støtte. Øksen ligger allerede ved roten av treet hos de neste på listen i det digitale paradigmeskiftet.

Det forrige paradigmeskiftet skjedde ved utviklingen av det 20. århundres massemedier. Da kjempet kunstfagfolk, jurister og politikere og fram et lovverk som sikret copyright for film og musikk og ordninger for bokbransjen med bredde og tilgjengelighet som stikkord. Bransjeavtale for bøker og etableringen av Tono, Kopinor og Gramo er eksempler. Vi står nå ved begynnelsen av en ny kamp, der digitalisering og internett er motorer i utviklingen. Som alltid går teknologien først, og så kommer lovverket etterpå. Det vi ikke er tjent med, er at vi lar teknologien styre uten et kritisk blikk fra media og et samspill mellom myndigheter og kunstliv for å skape gode, bærekraftige forretningsmodeller som sikrer bredde. Det som står på spill er en ytringsfrihet som er rettferdig og representativ og som tilgodeser de komplekse og dype sannhetene.

Erik Hillestad

Del artikkel