UNESCO har fremmet en henstilling til verdens rike land om å være lempelige med visumsøknad for artister og kunstnere. Utgangspunktet er UNESCOs ide om å fremme kulturelt mangfold og dialog og ta vare på verdensarven.

Dessverre ser man lite til konsekvenser fra UNESCOs prisverdige utspill.

I alle rike land møter kunstnere fra fattige land i sør en mur av strenge visumbestemmelser. Historiene om hvordan festivaler og andre konsertarrangører i Europa og Nord-Amerika har måttet kansellere konserter med verdensnavn pga visumkomplikasjoner er svært mange og smertefulle.

Ofte må kunstnere reise til et naboland for å søke om visum, og først etter flere ukers behandlingstid må de en gang til besøke det samme nabolandet og gjerne bo et par dager på hotell hver gang, bli utsatt for ydmykende behandling av konsulatenes betjening og risikere avslag uten begrunnelse.

Problemet er ifølge Ole Reitov i Freemuse at europeiske og nord-amerikanske land ikke skiller mellom innvandringspolitikk og kulturpolitikk. Vi deler Reitovs synspunkter, men vil gjerne føye til at det hele bunner i politikeres og byråkraters manglende kunnskap og forståelse for hva kunsten kan utrette for verdensfreden. KKV har lang erfaring i å jobbe med visumsaker for artister fra Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten. Oftest handler våre saker om innreise til Norge, og vi har med hjelp fra velvillige folk på norske ambassader og i Utenriksdepartementet fått til ting som fra før syntes umulig. Men iblant arrangerer vi innspillinger eller konserter i andre vestlige land, og ofte har vi måttet gi opp. Det landet som uten sammenlikning er det mest stivbeint byråkratiske og arrogante i slike saker er Storbritannia. Engelskmenn vi samarbeider med om kulturtiltak er beskjemmede over egne ambassader. Afrikanske og asiatiske artister med solid integritet og lang karriere har gått ut av slike prosesser med en vilje til aldri mer å vurdere invitasjoner fra UK etter ydmykende runder, der de opplever seg behandlet som mistenkte forbrytere.

Franske konsulater og ambassader er ikke nødvendigvis noen arrogansefri og ubyråkratiske soner de heller. Men de britiske tåler ikke å bli nevnt på samme lag som noe annet vestlig land, kanskje med unntak av USA. Og det er et par andre interessante forskjeller mellom britenes og franskmennenes måte å forholde seg til kunst på: Mens man som afrikaner eller latiner blir møtt med en viss åpen nysgjerrighet i Paris, virker London mest interessert i å fremme sine egne kulturprodukter, og andres bare i den grad de kan tjene penger på det. Og ser man på land i Afrika som har hatt fransk kolonivelde, så vil man finne at kunstlivet ofte har institusjoner som gir støtte til kunstnere, mens land som har vært utsatt for britisk kolonimakt påfallende ofte har et kulturliv som institusjonelt ligger brakk. Det er ikke uten grunn at svært mange betydelige stjerner innen verdensmusikk kommer fra Vest-Afrika hvor Frankrike har dominert, mens det er svak representasjon fra det tidligere britiske Øst-Afrika.

Norge har også langt å gå for å oppfylle UNESCOs anmodninger, og arbeide for å styrke kunstnere i sør. Men samtidig bør vi forsøke å bidra internasjonalt til at flere av våre rike naboland ser betydningen av dette. Ikke minst Storbritannia bør se sin egen interesse i å hente fordeler av kunstens brobyggende kraft.

Erik Hillestad

Del artikkel