Dialog og hukommelse

Naive og svikefulle. Det er ord som passer på oss europeere, ifølge mange kristne i Tur Abdin i Øst-Tyrkia. Jeg møtte noen av dem i september.

Religionene lever ikke lenger i hver sine verdener, men må lære å omgås. Det er for så vidt en gammel utfordring, for eksempel i mange land i Midt-Østen, som i Syria, Jordan og Egypt. Men her nord i verden er dette noe nytt. I flere av landene hvor jødedommen, kristendommen og Islam har levd side om side, hver av dem ofte med mange ulike forgreninger har det også blitt mer besværlige forhold i den senere tid. Det har forskjellige årsaker avhengig av hvilket land vi snakker om. Men desto viktigere med dialog, både hos oss i nord og i land hvor temaet bokstavelig talt er enda mer brennbart.

Tyrkia har en lang historie med alle de tre abrahamittiske religionene. Lille-Asia hadde en stor jødisk befolkning i antikken og var blant de første områder som ble kristnet etter Jesu død. Det var i Istanbul, den gang Konstantinopel keiseren gjorde kristendommen til statsreligion. Islam brukte mange århundrer på å befeste seg der, men fra slutten av middelalderen har det vært den overlegent dominerende religionen. Stadig levde de tre religionene i et forholdsvis fredlig felleskap, inntil Ataturks nasjonalisme gjorde sitt inntog samtidig med det ottomanske imperiums fall ved utløpet av første verdenskrig. Siden da har både de kristne og jødene hatt vanskelige kår i Tyrkia og blitt utsatt for massakrer og forskjellige varianter av forfølgelse fra det muslimske flertallet.

Jeg besøkte i september området Tur Abdin i sørøst, ved grensene til Syria og Irak. Her bor det fortsatt ca 2000 kristne spredt i en del små landsbyer. Kirken deres er orientalsk ortodoks og bruker fortsatt Syriac (eller Vest-Arameisk) i liturgien. Det samme språket som Jesus og disiplene hans snakket. Deres forfedre hadde lært det under eksilet i Mesopotamia og fortsatte å snakke det etter at de vendte tilbake til Palestina.

I løpet av de siste 30 år har 80.000 kristne fra Tur Abdin flyktet il Sverige, de fleste til Södertälje, og like mange til Tyskland, mange også til Australia, Canada, Holland og USA.

Dette er en direkte følge av den tyrkiske nasjonalismen som gjør det vanskelig å bo i landet om du ikke er muslim.

De kristne i Tur Abdin synes vi europeere er både merkelig naive og til dels svikefulle som kan akseptere at det bygges moskeer hos oss, uten å kreve at det også må være levelig å være kristen i muslimske land. Biskopen deres spurte meg om jeg syntes det var rimelig at paven aksepterte en moské i Roma uten å kreve at det blir reist en kirke i Mekka.

På bakgrunn av den marginaliseringen og forfølgelsen han og kirken hans har blitt utsatt for gjennom de siste 100 år, kan man forstå ham. Jeg reiste hjem med fornyet kunnskap og bevissthet om at vi skal føre dialog, men at hukommelse også er viktig. Vi har ikke lov til å glemme våre kristne søsken i muslimske land hvor de lever under et stort press. Og av dem kan vi også lære noe om å være tydelige i møte med andre tradisjoner. Kristendommen har tross mange konservative elementer og mange triste historier om maktmisbruk og intoleranse, vært en avgjørende impuls til at noen sentrale humanistiske verdier har gjort demokrati og frihet mulig i vår del av verden. Dette er verdier som vi aldri skal fire på. Det er disse som gjør det helt naturlig for oss å åpne dørene våre for folk som tenker og tror annerledes.

Erik Hillestad

Del artikkel