Olavsfestdagene er knutepunktfestival med kirkemusikk som hovedprofil. Dette brede og folkelige arrangementet ved Olsoktider i Trondheim har i løpet av de 11 åra de har hatt knutepunktstatusen, kjempet seg fram til en posisjon som en av de festivalene det er mest spennende å samarbeide med. En av grunnene til dette, sett fra vårt kulturkirkehold, er den romslige måten de definerer begrepet kirkemusikk på.

Nå er festivalen under evaluering, og det er både rett og riktig. De mottar et større millionbeløp hvert år av staten for å utføre sin oppgave, og de må selvsagt leve opp til forventningene dette skaper.

Det er imidlertid noe besynderlig at Kulturdepartementet i evalueringsperioden, før resultatet foreligger, aktivt sender ut oppfordring til konkurrentene deres om å søke å overta statusen som knutepunktfestival innen kirkemusikk. Og det skjer samtidig som de samme konkurrenter har blitt bedt om å avgi en uttalelse om hvorvidt Olavsfestdagene innfrir.

Dersom Olavsfestdagene jevnt over betraktes som et mislykket tiltak som knutepunktfestival har vi full forståelse for at departementet ser seg om etter andre løsninger, men det er vanskelig å se at den Trondheim-baserte kirke- og folkefesten som nå har fått økonomien på fote og har landets flotteste arenaer og en bred og spennende forståelse av sitt mandat står for fall. En så aktiv oppfordring til å melde et kandidatur for å overta posisjonen, lenge før noen konklusjon er trukket er noe annet enn en alminnelig sunn tilrettelegging for konkurranse. Det er en usunn form for splitt- og hersk-politikk som bl.a. fører til at troverdigheten i de uttalelser som konkurrentene gir om Olavsfestdagene svekkes, fordi det kan ligge så åpenbare vikarierende motiver til grunn for evalueringen.

Erik Hillestad

Del artikkel