I en uke i september slår 11 artister og 5 musikere leir i Hardanger for å gi lyd til sin protest mot planene om å føre et kabelstrekk gjennom luften fra mast til mast gjennom uberørt natur og vakkert kulturlandskap på nordsiden av Hardangerfjorden.

Herborg Kråkevik, Ole Paus, Anne Grete Preus, Sondre Bratland, William Hutt, Bjarne Brøndbo, Nils Petter Molvær, Benedicte Maurseth, Ove Thue, Åsne Valland Nordli og Einar Mjølsnes har sagt ja til Kirkelig Kulturverksteds invitt til å speile det dyrebare ved urørt natur gjennom ord og toner. Gjennom en uke skal de bo i Granvin Kyrkje og derfra sende ut en kraftstrøm av poesi og musikk under tittelen ”Våkenatt for Hardanger”.

Musikk og poesi har lang tradisjon for å være våpen mennesker tyr til når de føler seg overkjørt av de som har makt. Noe av det styggeste med Hardangersaken er at myndighetene har betvunget flere lokalsamfunn med en plan det knapt er mulig å finne støtte for i de bygdene som berøres. Flere av artistene som deltar i prosjektet er fra Hardanger, og deler av repertoaret vil ha tilknytning til fjorden og bygdene omkring. De som kommer fra Oslo, Telemark, Bergen og Trøndelag for å delta gjør det både i solidaritet og fordi det allerede er for mange norske fjorder som er ødelagt av kraftlinjer.

Nå har regjerningen satt deler av utbyggingsplanene på vent. Fire komiteer utreder sjøkabelalternativet med februar som deadline. Dette gir alle som er opptatt av å bevare Hardanger et litt større spillerom enn fryktet, men det er overmot å ta det for gitt at regjerningen vi komme til en annen konklusjon enn den opprinnelige, hvor urimelig det enn kan synes at man vil bruke fortidens løsninger til å frakte energi når man har råd til noe bedre og mer fremtidsrettet.

I denne tiden er det viktig å la toner lyde som kan bevege hjerter, forhåpentligvis også hjertene til dem som lar kalkulatorer definere sannheten. I likhet med sårbar natur og folk som er i mindretall kan det synes lett å se bort fra toner og dikt. Likevel kan vi i det minste håpe på at politikerne regner litt mer på de politiske konsekvensene ved å ødelegge Hardangerfjorden enn på de økonomiske. Vi snakker her om et landskap som har en helt spesiell status i norsk historie. Dette har gjennom århundrer båret et bugnende fruktfat like til bordet vårt i alle landsdeler. Vi snakker om Hardanger!

Erik Hillestad

Del artikkel