Sommeren 2006 etter Israels krig mot Hizbollah i Libanon skrev jeg under på et opprop etter en invitasjon fra en israelsk opposisjonell, og lot følgende trykke i denne spalten:

”Måten Israel systematisk har trakassert palestinerne på…… har klare paralleller til de overgrep som ble gjort av de hvite i Sør-Afrika. Da verdenssamfunnet gjennomførte en boikott mot apartheidstaten, var det kultur- og idrettsboikotten som fikk størst betydning. Det er derfor jeg etter oppfordring fra folk i de palestinske og de opposisjonelle israelske kunstnermiljøene har undertegnet et internasjonalt opprop om boikott av statlig støttede israelske kunstinstitusjoner.”

Lederartikkelen førte til noen utmeldelser av musikk-klubben, og nyheten om at jeg hadde undertegnet oppropet førte til angrep på lederplass i Dagbladet og flere meget opprørte og hoderystende artikler i ymse norske og svenske aviser. Bare noen spredte stemmer støttet tanken.

Siden den tid har Gazakrigen rast og gitt atskillig næring til diskusjonen om boikott. Selv flere norske biskoper begynte å smake på tanken etter sitt besøk i Palestina og Israel i fjor og etter den klare boikottoppfordringen i ”Kairos-dokumentet” fra bredden av kirkeledere i Det Hellige Land. Og nå på forsommeren etter det meningsløse angrepet Israel utførte mot den humanitære konvoien som ville slå sprekker i blokaden av Gaza, har et kor reist seg i hele verden med krav om det samme. Meningsmålinger viser at et flertall av det norske folk nå støtter en slik tanke. (InFact 1.juni). Og kravet går vesentlig lenger enn oppropet fra 2006. Nå er det ikke bare det statlige kulturlivet som skal boikottes, men mange ønsker en full vareboikott, en våpenboikott, en økonomisk og akademisk boikott i tillegg til kulturboikott.

Mitt ja til boikott i 2006 var tuftet på inntrykk etter mange besøk i Palestina og Israel siden 1992. Jeg kunne ikke se at det fantes noen reell vilje til fred og forsoning blant israelske politikere og en stor majoritet av det israelske folk. Dette inntrykket har med økende styrke blitt bekreftet i tiden etterpå, og likhetstrekkene med Sør-Afrika har blitt tydeligere og tydeligere. Det palestinske folk lever som en frihets- og rettighetsberøvet pariakaste i Israel og de okkuperte territoriene, og fremfor alt i Gaza.

Lenge tenkte jeg at hvis folk bare dro til de palestinske områdene, hvis mange nok fikk se med egne øyne hva som foregår og fikk møte ofrene for israelsk politikk, så ville en ikkevoldskamp med boikott som det viktigste våpen vokse fram. Man ville se at dialog er en umulighet, fordi Israel selv ikke er interessert i den. Man ville forstå at ideen om en dialog med Israel har vært en gjenstridighet hos et synkende antall illusjonister som kan flotte seg med noen vakre prinsipielle tanker mens palestinerne lider under den vestlige verdens ufattelige unnfallenhet. Man ville se at boikott kan være eneste mulighet til å få i gang den dialogen som ikke er der.

Men etter Gazakrigen har Israel selv demonstrert sin undertrykkelse og brutalitet for all verden i så stor grad at det ikke skulle være nødvendig å reise dit for å forstå. Spørsmålet er bare hvor lang tid det tar før USA lar seg bevege til handling. Det kan enda ta tid, men det er min overbevisning at israelernes overgrep og etniske diskriminering er så grove handlinger at ikke engang de konservative kristne i USA i lengden vil kunne fortsette å lukke øynene.

Erik Hillestad

Del artikkel