Man kan diskutere om tigging er akseptabelt i et land som Norge hvor det finnes et tilbud om hjelp for alle. Men tigging forkledd som musikkutøvelse er en uting fra hvilken synsvinkel man enn ser det.

Iblant kan man i Oslo og andre byer i Norge støte på en fiolinist eller en fløytist som forskjønner gatebildet med stor innlevelse og virtuositet. Russiske messingkvartetter og peruanske panføytegrupper dukker opp på gatehjørner, i parker og på torg og skaper atmosfære og stemning, og det er vel og bra og en stor glede og berikelse det aller meste av det. Gi dem gjerne penger i vårsola. Det er flott at sangere frimodig stiller opp i sårbar og fryktløs kamp med trafikkstøyen og fremfører mer eller mindre allsangslitne slagere. De må gjerne belønnes med både mynter og sedler.

Men gi ikke penger til folk som knapt har rørt et instrument eller så vidt har lært en eller to strofer av en sang og står som en liten, spredt hær under kommando av mafiøse baroner fra Øst-Europa. De er forkledde tiggere som gjør gatebildet enda gråere, mer monotont og støyende enn det allerede er. Iblant er det ganske utmattende å gå i Vigelandsparken eller langs Karl Johan og høre den samme sangen fremført uten innlevelse på trekkspill med en eller to harmonier av 5 eller 6 forskjellige ”utøvere” fra ulike posisjoner over en strekning på 200 meter.

Det må snarest innføres en opptaksprøve for gatemusikanter. La en jury med en viss romslighet og sans for sjarmfaktorer skille klinten fra hveten og utstyre godkjente utøvere med autorisasjon. La så de som ikke er innehavere av et slikt godkjenningskort overlates til valget mellom inndragelse av instrument eller fri musikkundervisning, dekket over miljøverndepartementets budsjett hvis de forsøker seg.

Erik Hillestad

Del artikkel