Det er et ugjendrivelig faktum at den kulturarenaen som øker mest for tiden ikke er de mange nye og påkostede kulturhus, men kirkene. Likevel fortsetter noen å hevde at Den norske kirke er på tilbakegang som folkekirke. For enkelte er den eneste gyldige målestokk oppslutningen om høymessen og antall medlemmer i kirken, og begge deler viser tilbakegang i forhold til folketallet. Men hvis man tar med alt som foregår i kirkehusene, ikke minst nå i juletiden, og tar inn over seg hvilken kirkelig handling det er at kunstnere ikke bare i julen, men hele året bruker kirkerommet og den bibelske tradisjon som ramme for å uttrykke seg, så er det en bred, folkelig gjenerobring av kirkene og ikke tilbakegang vi ser. Og hvis vi så legger til veksten i oppslutningen om pilegrimstradisjonen og hvordan folk søker til kirkene som turister, lystennere og ivrige lesere av kirkekunstens og kirkearkitekturens bibel, så viser bildet noe helt annet enn forvitring av folkekirken i Norge. Men vår pietistiske tradisjon og arv har gitt mange den tvangstanken at det eneste som teller når kirkens betydning skal måles, er aktiviteten i det som noen kaller ”kristenfolket”.

Vi går inn i den tiden da norske medier ynder å fremstille folk som går i kirken som kveg og de som arrangerer konserter for dem som spekulative og kommersielle. Det som i bunn og grunn er en sann kirkesøkning og en oppslutning om en av kirkens viktigste høytider blir raljert over, mistenkeliggjort og underkjent som trosuttrykk.

Slik rår pietismen like ufortrødent i sekulære medier som hos mange av dem som påberoper seg å representere Guds kirke på jorden, og slik bidrar begge grupper til å forsterke den sekulariseringen de forskutterer. Dette er en særnorsk aktivitet som ville være utenkelig i de fleste øvrige land i Europa.

Erik Hillestad

Del artikkel