Kampen for en åpen folkekirke vil være en konstant utfordring.

Tomm Kristiansen bringer i en kronikk i Aftenposten 25. oktober et interessant historisk perspektiv på utviklingen av Den norske kirke siden Ole Hallesbys dager. Han hevder at kirkevalget i september innebar at ”de fortrengte har tatt tilbake kirken” og at ”mytene om den trangsynte kirke endelig sendes dit de hører hjemme – på museum”. Jeg deler fullt ut hans jubel.

Men kampen for en demokratisk kirke med stor takhøyde er neppe vunnet for godt. Historien viser at den vil være en konstant utfordring. Åpen folkekirke vant flertall på Kirkemøtet de neste fire årene. Dette sikrer at likekjønnet vigsel blir praksis i Den norske kirke, og det gir kirken en god ledelse i den skjebnetiden den er inne i. Men midt i gleden over denne seieren må vi vite at tilbakeslag kan ligge på lur. Vårt Land og flere andre driver en målrettet kampanje for å plukke seieren fra hverandre og gi makten tilbake til de som har et kirkelig aktivitetsnivå som stemmer med foreningskristendommens idealer. De som Kristiansen kaller ”Hallesbys barn” er fortsatt godt organiserte, og de har allierte utenfor Den norske kirke som er opptatt av å svekke folkekirkens betydning.

Her er en noe av dynamikken som kan snevre kirken inn igjen: En allianse mellom konservative krefter i kirken, frikirkene og grupper som ønsker et liberalt, sekulært samfunn kan tvinge fram at Den norske kirke blir sidestilt med andre trossamfunn. Dette kan synes prinsipielt riktig utfra tanken om likhet. Men egentlig dreier det seg om et grovt tyveri fra folket. Ideen er historieløs, og konsekvensen kan bli øket religiøs hjemløshet og i praksis begrenset religionsfrihet og redusert offentlig støtte til all religion i Norge.

Noen kaller særordningene for Den norske kirke ”privilegier”. Det er en fortegnet beskrivelse. Det handler om en historisk betinget forpliktelse til å forvalte menneskers tilhørighet til noe som er større enn tilbedelsen av pengeguden. Denne forvaltningen synliggjøres når kirken er ramme for større nasjonale feiringer og sorger, og ved at kirken har funksjoner og kontaktpunkter som gjør at den er tilstede i folks liv den dagen de oppdager at de trenger den.

Dersom det stilles krav til økonomiske bidrag og en sterkere uttalt oppslutning for å opprettholde medlemskap, blir folkekirke snart et hult begrep. Mange vil passivt melde seg ut og bli religiøse ”drop-outs” uten en naturlig kontaktflate med en kirke som ved faser i livet kunne vært til avgjørende hjelp.

Noen begrunner innføring av medlemsavgift i Den norske kirke med medlemsrotet som har vært i flere kirkesamfunn, og ved at samme ordning må gjelde for alle. Men konsekvensen kan bli at sparekåte politikere begrenser støtten til kirken og derved alle andre religioner og trossamfunn. Da tvinges religionsutøvelse som i dag er offentlig og åpen mer over i den private sfære. Folkekirken blir en forening, og en mulig konsekvens er at det fører til en kobling mellom penger og religion etter amerikansk mønster, der rike givere får større makt over menigheters praksis enn folk flest.

Å betrakte folkekirken på lik linje med alle andre kan også føre til at kirkevalget ikke lenger holdes i de offentlige valglokalene. Det vil svekke tilløpet til demokrati som nå er bygget opp i Den norske kirke. Og den delen av kirken som hører til ”Hallesbys barn” av særskilt kvalifiserte troende, kan igjen komme i flertall i kirkens styrende organer, særlig dersom det heller ikke foreligger en mobiliserende sak, slik det gjorde i år.

Det er god grunn til å juble over seieren årets kirkevalg innebærer. Men for å forhindre tilbakeslag, er det midt i gleden viktig å være våken for hvordan man best kan styrke det demokratiet som er på vei til å bygges opp bl.a. gjennom Åpen folkekirkes engasjement. De som ønsker en demokratisk kirke med stor takhøyde må ikke undervurdere de krefter som kan svekke den gjenerobringen et bredere kirkeflertall nå har oppnådd.

Erik Hillestad – 04.11.2015

Del artikkel