Kirkelig Kulturverksted har i mer enn 40 år jobbet for å styrke åpenheten i kirken. Det er derfor en høyst naturlig ting for oss å engasjere oss for at Åpen folkekirke skal få størst mulig oppslutning ved kirkevalget i september.

Tittelen på vår første musikkutgivelse: ”Lukk opp kirkens dører” var et frampek mot den aksjonen vi når tar del i. Og gjennom årene har vi og artistene våre gang på gang formidlet visjoner om hvordan kirken kan være en favn for tro, tanke og tilhørighet. I tillegg har  vi ofte kritisert alle tendenser til å snevre inn definisjonen av hva kristendom og kirke er. Kulturkirken Jakob er med alle sine aktiviteter et eksempel på hva vi kan mene med en åpen folkekirke, hvor vi både forvalter Ord og sakramenter gjennom gudstjenester, kirkekonserter, forestillinger og temautstillinger, og samtidig finner rom for en grenseløs sjangerbredde, stor livsutfoldelse, kirkekritikk og religionsdialog. Korskirken i Bergen og Vår Frues kirke i Trondheim er to andre eksempler som også gjør dette, og som dessuten mer enn Jakob tar vare på det diakonale aspektet. Og det finnes heldigvis mange flere.

Når enkelte medlemmer nå melder seg ut av musikk-klubben fordi vi gir vår støtte til likekjønnet ekteskap, og når Solveig Slettahjell blir boikottet av NLM for det samme, er det eksempler på at det finnes stemmer i kirken som har ganske andre ideer og tanker om hva den skal være. De må også få ha sin rettmessige plass i den store helheten, men vi må kjempe mot at de får dominere bildet. Derfor er det kommende kirkevalget viktig. Og fordi vi har grunn til å tro at mange av de som står på bispedømmerådenes nominasjonslister, enten de kaller seg ”levende” eller ”mangfoldige”, ønsker makt til å gjøre kirken trangere enn den har vært før, og i hvert fall ikke mer åpen, så må vi gjøre hva vi kan for å sikre at Åpen folkekirke får flest mulige stemmer i september.

Dette handler om kirkesyn: Om kirken skal være en favn hvor alle døpte har tilhørighet, eller et fyrtårn for rettroenhet, konformitet  og sans for estetikken og samværsformene som dominerer kirkens liturgiske praksis.

Erik Hillestad

Del artikkel