Jeg møtte ham i Rabat. Han var flyktning på vei til Europa og hadde kjempet seg fram fra Kamerun, gjennom Sahara, via en arbeidsleir i Libya, til fots gjennom Algerie til Marokko. Der forsøkte han 11 ganger å forsere gjerdet til Melilla, en av de spanske kolonibyene i Marokko. Hver gang ble han sendt tilbake til skogene utenfor byen. Marokkansk politi ønsket til slutt å gripe alle flyktningene som holdt til i området og sende dem til sine respektive afrikanske hjemland. For å unnslippe gjemte han seg i drabantbyene rundt hovedstaden Rabat. Det var der jeg traff ham. Hans drøm var å komme til Europa. Det skulle skje, koste hva det koste ville. Han sparte til båttransport. I går ringte han fra Sevilla i Spania.

 

Han hadde svømt over Gibraltar den 12.juli, fortalte han meg. Og omsider nådd sine drømmers mål. En høyst usikker fremtid som en av Europas fattige, arbeidsløse venter ham nå. Men han er optimist. Bertin har et ukuelig godt humør. Tyr lett til tårene når han tenker på dagene og nettene i skogene utenfor Melilla eller de mange ensomme netter i Rabat. Men ler lykkelig av det minste tegn på litt menneskelighet rundt ham. Han har funnet seg til rette i et flyktningmottak i Sevilla hvor de har gitt ham et Euro-card med anledning til å reise fritt i Spania. Han håper på arbeidstillatelse. Da vil han komme og besøke meg i Norge, sier han.

Han er en av millioner som har forsøkt å stige i gradene i det menneskelige hierarki som er avhengig av hvor du er født. Og en av de få som et stykke på vei har klart det. Jeg vil invitere ham til vår oppsetning av Songs across Walls of Separation som vi skal stå for i Stavanger i september neste år. Der skal han være hedersgjest.

 

Erik Hillestad

Del artikkel