Det var en gang vi var mange som ventet med lengsel på en ny CD fra artister som formidlet sannheter om våre liv. Det var en gang hele generasjoner kunne oppleve en ny grammofonplate som et dokument som brakte siste nytt fra mennesketankens kraft og fantasiens muligheter. Fremdeles gis det ut musikk som har den funksjonen for mange mennesker. Men noe har skjedd som gjør at den kollektive forventningen til musikkens kraft har hatt en dalende kurve.

 

For mer enn tre hundre år siden var det framføring av kirkemusikalske verker i store katedraler som forløste følelsene av lykke over å høre til menneskeheten og vite at vi har guddommelige gaver og kan skape universer av toner og klanger. Noe senere kom de store, mirakuløse symfoniene. Konsertsalene var arenaene for disse. Mot slutten av 1800-tallet var de seinromantiske komponistene profeter som forførte folk inn i store virkeligheter i sine ”gesamtkunstverk”, gjerne lagt til operascenene. For min generasjon var det platemediet som mer enn noe formidlet denne tilhørighetsfølelsen, denne styrken ved å eie en felles bevissthet med noen andre, som en slags estetikkens rus eller en drøm vi kunne være sammen om. Platen var tilgjengelig for alle og krevde ikke oppmøte til dyre billetter på noen eksklusive arenaer dit bare overklassen pleide gå.

 

I dag har nye ”gesamtkunstverk” som filmer og andre opplevelsesmedier overtatt mye av rollen som identitetsmarkør og trendsetter. For en stor del skyldes det at filmer er tilgjengelig på samme måten som platen har vært det. Man kan ta med seg en DVD hjem. Den utgis som masseprodukt tidlig etter kinopremiere og koster ikke mye, og mange har en flott hjemmekino hvor lydgjengivelse og billedformat langt på vei konkurrerer med kinosalen. Dette har skjedd samtidig som musikken har blitt trivialisert og tilgjengelig over alt til enhver tid. Det har skjedd samtidig som formateringen er kommet i radioene og et stykke musikk er redusert til noen meter lyd uten forbindelse med journalistikken for øvrig. Det har skjedd samtidig med idol og andre måter å gjøre musikk til en sportsprestasjon på.

 

Men fremdeles vil vi ha musikk som forteller oss noe nytt fra sjelens dyp og tankens kraft. Fremdeles vil vi rystes av toner og klanger, og fortsatt vet vi at den korteste veien mellom to hjerter er musikk. Men vi må tenke nytt for å sørge for at den musikken som faktisk innfrir forventningene om noe rystende nytt og viktig klarer å trenge igjennom den allestedsnærværende støyen av trivialiteter.

 

Erik Hillestad

 

Del artikkel