Musikken strømmer gjennom oss en kort stund

– som en heftig tanke, som en destillert sommerdag eller som en fløy av en av høstens stormer.

 

Den lever i det den fødes og dør i det den lever.

Den flammer opp som en guddommelig hilsen og berører noen tak, vegger og sjeler før den blir borte i den umettelige og utakknemlige lufta.

 

Det hele er et ufattelig sløseri på linje med Guds gavmilde hender som strør rundt seg med galakser for å gi dem noen milliarder av års eksistens uten at noen får øye på dem, eller som lar blomster og hele skoger gro på steder hvor ingen tenkende vesener kan skrive bøker om dem, ikke engang sukke over skjønnheten i dem.

 

Men derfor er musikken også så kostelig. Så full av kraft. Når man vet at en vidunderlig gave blir borte i samme øyeblikk som man får den, blir den desto mer umistelig. Som livet aldri hadde blitt like mektig uten at vi levde det under dødens skygge.

 

Med dette lille musikalske credo vil jeg understreke at musikk er viktig. Den berører oss, får oss til å gåte, provoserer oss, gjør oss rasende. God musikk gjør oss sjelden likegyldige. Bortsett fra at selv musikk, som alt annet som i dag kan omsettes for penger kan trivialiseres når det blir for mye av den. Dette er et tankekors for oss som jobber med hermetisering av musikk i form av CD-plater.

 

Men også i dag hvor musikk høres nesten overalt, er den viktig. Også i dag får den tårekanaler i sving, folk går på konserter for å bli berørt, Musikken fyller kirkene våre under gudstjenestene, og mennesker beveges, lytter, tar del, synger. Musikken er et komplett uforklarlig mirakel med evne til å bringe oss ut av fatning og henimot ekstasens høyder.

 

Denne vissheten er det godt og sterkt å tenke på når vi iblant støter på den store likegyldighet i forhold til musikk, når vi merker at noen behandler den bare som en vare. Den som jobber med musikk profesjonelt og ikke evner å ta del i den lidenskap musikken kan sette i gang i et menneske bør umiddelbart omskoleres.

 

Erik Hillestad

Del artikkel