Under arbeidet med innspillinger av ”voggesanger fra ondskapens akse” har jeg nettopp vært i Afghanistan og Iran. Flotte opptak med tilsammen 11 kvinner ble gjort i de to landene, men jeg ble møtt med et uvanlig spørsmål: Kan en kvinne rent moralsk forsvare å synge solo?

 

I Afghanistan hadde Taliban gjort sitt for å fortelle hele befolkningen at sang og musikk ikke sømmer seg for noen. Det var sogar straffbart med musikk i enhver form under deres regime. Minaretsang måtte omtolkes slik at man ikke kalte det musikk, men bønn. Kvinnene jeg møtte var fremdeles noe preget av sangforbudet, selv om det nå er tillatt både med konserter og å eie og lytte til CD’er og kassetter, og myndighetene i Kabul nå har fått igang noen musikkskoler. Jeg måtte bruke en god del tid for å oppnå en slik tillit at de våget å synge for meg.

 

I Iran var situasjonen nesten verre, fordi kvinner ikke har lov til å synge solo offentlig, og det er en permanent regel med virkekraft i all overskuelig framtid. De kan synge sammen med menn, men ellers ikke. Det ble diskutert heftig hvordan de skulle forholde seg til mine spørsmål om å synge voggeviser. De fant til slutt ut at siden jeg ikke hadde noe med myndighetene å gjøre, var det greit. Dette var for utlandet, men det var viktig at Cden ikke ble distribuert i Iran.

 

Voggesanger fantes det i mengder, både i Iran og Afghanistan. Ingen har vel noensinne klart helt å hindre at mødre (og fedre) synger for barna sine innenfor hjemmets fire vegger i noen av de to landene.

 

Det er ganske mye komikk knyttet til tankene på vår hjemlige musikkdebatt om hva slags musikk som sømmer seg i kirken. Men det er et stykke fra den problematikken til Irans og Afghanistans perspektiver på musikk. Felles for Ayatollaene i Iran, Talibanene i Aghanistan og våre hjemlige puritanere er likevel troen på at musikk har en veldig kraft, så stor at den faktisk kan være farlig. Midt i undringen over hvor mye angst det bor i mennesket, kan vi tross alt glede oss, så lenge det finnes noen i verden som tror på musikkens kraft.

 

Erik Hillestad

 

Del artikkel