Et grundig planlagt terrorangrep mot Londons kollektivnett var som en dreiebok for et drama med en rekke statister (omkomne, skadde, pårørende, politifolk og redningsarbeidere) og følgende hovedrolleinnehavere: 4 selvmordsbombere, verdens topp-politikere og media.

Uten at alle spiller rollene sine, blir det ikke noe drama. Statistene hadde ikke noe valg. Men alle som spilte en hovedrolle kunne velge grad av delaktighet

Dreiebokens forfattere: Selvmordsbomberne og nettverket bak dem hadde nøye kalkulert med de øvrige hovedrolleinnehaveres helhjertede oppslutning om ”forestillingen”, lagt til dagen for åpningen av G8-møtet. Uten at topp-politikerne foretar seg noe, fortrinnsvis i form av en konfliktopptrappende retorikk som markerer styrke og handlekraft, samt noen ytterligere nesten umerkelige skritt i retning av overvåking og begrensninger i folks sivile rettigheter, mister terroren mye av sin hensikt.

Men fremfor alt er terroristene avhengig av at media spiller rollen sin lydig og lojalt. Poenget er jo å spre frykt og usikkerhet og at aksjonene skal fremstå med stor, historisk betydning.

Hurtig omsetter de største nyhetsprodusentene de blodige aksjonene til et ikon for en skjebnetime for menneskeheten. Raskt tillegges det inntrufne en enorm betydning, akkurat slik bunnlinjen i den kyniske kalkylen hadde fortalt terrorens regissører.

Hvis ikke aviser trykker store oppslag, rydder forsider og minst fem-seks helsider inne i avisa hver dag en tid etter udåden, reduseres virkningen. Hvis CNN, FOX-News og alle kanaler som er linket opp til deres virkelighetsbilder (inklusive Dagsrevyen og TV2-nyhetene) i stedet for å lage utvidede sendinger og ekstraprogrammer, nøyer seg med en nøktern konstatering av hva som har skjedd – på linje med dekningen av en krigshendelse i Afrika med tilsvarende skadeomfang som i London – blir terroren mislykket.

Dette er enkel logikk og forståelig for alle, og nettopp derfor er medienes grenseløse lojalitet mot terroristene både forbausende og provoserende.

Forklaringen er antakelig det symbiotiske forholdet mellom nyhetsprodusentene og terrorens iscenesettere. Avhengigheten er gjensidig. For hva selger bedre enn oppslag som ”Terroren kommer nærmere” (Dagsavisen), ”London 7/7 -05” med tallmagi i krigstyper på sort bunn med det velkjente Tubesymbolet i forgrunnen for blodflekker og splintret glass (VG) ”Norske havner ikke terrorsikre” med foto fra Geiranger (Aftenposten)?

Fryktopptrappingens søte kløe selger som brus i sommervarmen. At mediehus hvor eierne stiller tunge krav til lønnsomhet tar regi fra terroristene er derfor resultatet av en iskald logikk som får en dynamisk komponent av konkurransen mediene imellom. Det gjelder å være først, størst, tettest på. Slik forsterkes lydigheten, og medienes handlemåte blir ikke så forbausende likevel.

Men provoserende er det. Og farlig. Fortellingen om vår tid er falt i hendene på krefter som ser seg tjent med en fryktinngytende og handlingslammende versjon som på sikt gjør at demokratiet forvitrer. At tenkende journalister og uavhengige kommentatorer, som må forstå hva som foregår, ikke gjør opprør i redaksjonene er fortsatt forbausende.

Erik Hillestad

Del artikkel