Utstillingen MIN GUD, MIN GUD har høy aktualitet slik vi ser det, i en tid hvor kirken viser større åpenhet for kunst, men ikke helt vet hvordan den skal forholde seg til samtidskunstens nye språk og uttrykk. Mange kunstnere arbeider også med religiøse aspekter i sin kunst, på en aktuell og nyskapende måte. Vi håper utstillingen kan være et bidrag til å bygge broer mellom kirke og kunstlivet.

Kirken har til alle tider i varierende grad hatt et forhold til kunst, billedlige fremstillinger og symboler. Kunsten har vært nødvendig for å gi det ordløse og mystiske? et språk og en dimensjon som ikke er avhengig av en tolkning og et riktig svar. På denne måten har kunsten og den symbolske tilstedeværelsen vært viktig i kirken både som et konkret uttrykk for den kristen tro, som viktige elementer i gudstjenesten og også for hvert enkelts menneskes mulighet for å tolke sine egne liv inn i denne sammenhengen.

Det er strenge krav til hvilken kunst man vil ha og bruke i en kirke. Det har nedfelt seg en tradisjon og noen rammer som man som kunstner bør uttrykke seg innenfor når det handler om kirkelig utsmykning. Kirken må åpne dørene for det livet som faktisk leves. Virkeligheten forandres, nye ideer og forestillinger skapes i spennet mellom kunnskap og tradisjon, og nye erfaringer og erkjennelser i møte med nåtiden.

Kirken har ofte vært sen og litt engstelig for å bruke samtidskunsten i kirkelige sammenhenger. Med denne utstillingen har vi aktivt ønsket å bryte denne tradisjonen, og har utfordret en kurator og 8 billedkunstnere til å stille spørsmål – ikke nødvendigvis gi svar.

Ønsket med utstillingen har vært

  • primært å la seg utsette for kunsten, ikke bare bruke den
  • slippe den norske samtidskunsten løs innefor kirkens vegger, uten spesifikke krav til annet at den forholder seg til utstillingens tema, og at den forholder seg til rommet – positivt eller negativt
  • se vår egen tid gjennom kunsten, i kontrast og samspill med tradisjon og det kjente

Kirkelig Kultuverksted har i de siste årene drevet Kulturkirken Jakob. Vi hadde en kirke, og vi hadde en utstillingside. Vi vil takke kunsthistoriker Gunnar Danbolt, som gjennom mange år har vært opptatt av kunsten og kirken, og for at han tente på prosjektet. Utstillingskonseptet er utviklet og utarbeidet i et nært samarbeid med han. Vi vil også takke Erlend G. Høyersten fra Sørlandske kunstmuseum, som har vært kurator for utstillingen, for et spennende samarbeid. Hans grep, utvelgelse av verk og samtale med kunstnerne har gjort denne utstillingen så utfordrende, så åpen og så poengterende på vår tids grunnleggende eksistensielle spørsmål som vi i utgangspunktet hadde håpet.

Ingrid Berven, Jeanette Christensen, Stefan Otto, Aslak Høyersten, Geir M. Brungot,Beate Petersen, Laila Kongevold og Grete Charlotte Larsen  har fylt kirken med mange uttrykk og tankevekkende verk. Uten dere hadde ikke denne utstillingen vært mulig. De fleste verkene er laget for og tilpasset denne utstillingen. Takk også til Kultur- og kirkedepartementet, Norsk Kulturråd og Institusjonen Fritt Ord, som alle har bidratt med stor økonomisk støtte til dette prosjektet.

Berit Hunnestad, Erik Hillestad – Kirkelig Kulturverksted

 

 Å SKAPE EN MENING – Kurators ståsted. Det er mange som opplever den kristne tro og praksis som en ikke- synlig del av det norske samfunnet. Men når religionen gjør seg synlig, kan for den for mange virke urovekkende i sin fremmedhet og vanetenkning.

Men virkeligheten forandres, nye ideer og forestillinger skapes i spennet mellom kunnskap og tradisjon, og nye erfaringer og erkjennelser  oppstår i møte med nåtiden. Kirken trenger impulser fra samtiden for å ta inn i kirkerommet det livet som leves. Ved å vise samtidskunst i et kirkerom kan kirkens plass i vårt moderne liv og samfunn settes i perspektiv. Et slikt grep vil kanskje få oss til å reflektere over kirken som et sted for tro, trøst og tilhørighet, men også som en arena for synlig maktutøvelse og avmakt.  Kanskje vil vi tenke nye tanker rundt tro og praksis, kanskje vil vi på en ny måte se på kirken som en institusjon som autoriseres av sin fortid, men som må virke i en nåtid.

Temaet for utstillingen ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss?” er tatt fra Jesu lidelseshistorie. Sitatet leder tankene inn på Jesu lidelse, men også det religiøse mysteriet Jesus. Videre bærer ordene i seg en fortvilelse som kan stå som et bilde på verdens lidelse og vår tids menneskers opplevelse av Guds fravær.

Det er mange som føler at Gud aldri har vært, eller ikke lenger  er tilstede i deres verden. Det er vanskelig for det moderne mennesket å tro på Gud. Gjennom massemedia er menneskelig lidelse og naturens ødeleggelse ikke bare blitt mer synlig, følelsen av håpløshet er også blitt forsterket, og livets tilfeldighet virker påfallende. Det er vanskelig å tro på en allmektig Gud som ikke griper inn der det åpenbart finner sted urettferdighet, fornedrelse og overgrep. I en verden som defineres av massemedia og som kontrolleres av et lite antall multinasjonale selskaper, kan det være vanskelig å tro at menneskets og verdens skjebne skal ligge andre steder enn hos mennesket selv. Spørsmålet er om kirken i kraft av å være formidler av en tro har eller kan spille en rolle i dette håndgripelige kaos? Videre kan vi også spørre om kunsten på noen som helst måte kan skape mening eller bli noe annet en ren konstatering av Status Quo?

Utgangspunktet for utvelgelse av kunstnere og kunstverk er gjort med ønsket om å belyse en slik problematikk. Tidvis viser arbeidene en tydelig følelse av eksistensiell tomhet, andre ganger aner vi en lengsel etter mening og trøst, eller det synlige fraværet av Gud. Som helhet strekker utstillingen seg mellom følelsen av håpløshet og håp.

Det er strenge krav til hvilken kunst man vil ha og kan bruke i et kirkerom. Det har nedfelt seg en tradisjon og noen rammer som man som kunstner helst bør uttrykke seg innefor når det handler om kirkelig utsmykning. For å utfordre en slik tenkning har jeg fokusert på fotografi, video og temporære installasjoner fordi dette er kunstmedier som er ikke-eksisterende i kirkekunsten. Slik blir kunstmediet ikke bare uventet, men kunstens tilstedeværelse blir også påfallende.

Å lage en utstilling med samtidskunst i en ny-gotisk arkitektur fra 1880 byr åpenbart på klare visuelle og fysiske utfordringer. Den største utfordringen ligger likevel i å kunne vise en kunst som ikke oppslukes, eller slukkes, av et rom som er så full av mening, historie og tradisjon. For å synliggjøre kunsten i kirkerommet, og for å konkurrere med arkitekturens stilistiske trekk og romlige karakter, har jeg valgt å vise kunst med stort fysisk omfang. Videre har det vært ønskelig å presentere kunst som i kraft av sitt uttrykk og innhold makter å tangere de forventinger vi har til kirkerommet. Jeg har ønsket å presentere en kunst som er fortellende, men som likevel åpner for betrakterens egne refleksjoner og muliggjør  projisering av egne erfaringer  inn i kunsten. For i likhet med tro handler den enkeltes opplevelse av kunsten om et personlig forhold, men også et offentlighet anliggende. Verkene  griper  ikke fatt i spesifikke politiske konflikter eller sosiale problemer, men berører eksistensielle problemstillinger og forhold som vi alle må ta stilling til i løpet av våre liv. Kunstverkene reduseres derfor heller aldri til én ytring over ett forhold. Med det for øyet har jeg bevisst sett vekk fra kunst som kommenterer det åpenbare, eller fremsetter polariserende eller enkle lesninger.

Professor Gunnar Danbolt skriver i denne katalogen at ’[de utvalgte kunstnerne i denne utstillingen har] forsøkt å tenke gjennom hvordan det er å leve i en virkelighet som Gud har forlatt, altså en verden uten en samlende mening, hensikt og verdi’. Mitt håp for denne utstillingen er at den skal gi mening.

Erlend G. Høyersten

 

MIN GUD, MIN GUD, HVORFOR HAR DU FORLATT OSS? – Utstillingens konsept
Utgangspunktet for denne utstillingen er noen ord av den amerikanske color-field -maleren Barnett Newman (1905 – 1970), uttalt i et intervju med Thomas Hess da han stilte ut sine Stations of the Cross (Jesu lidelseshistorie) i 1964.

Jeg forsøker å gjøre oppmerksom på den del av lidelseshistorien som jeg alltid har følt er blitt oversett, og som alltid har betydd noe for meg. Det er ropet «Lema Sabachthani» (Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?). Jeg oppfatter ikke dette ropet som en anklage, men som et rop han så å si støter ut. Og jeg har alltid vært opptatt av det paradoks at han på den ene siden sa til sine fiender: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør», men at han til Gud, som skulle være hans far, roper: «Hva er meningen?» Dette er for meg et meget merkelig paradoks.

Newmann sier videre at Jesus nok kjente de fem linjene fra Pirk Abot, Fedrenes visdom,  hvor det heter:
De som blir født, må dø
Imot din vilje er du formet
Imot din vilje er du født
Imot din vilje skal du leve
Imot din vilje skal du dø

Disse ordene utsier vilkåret for menneskelivet, og det er dette vilkåret som kommer til uttrykk i Jesu rop på korset. Men makter vi mennesker å leve under slike harde betingelser?

Gjør vi det? Det var dette spørsmålet Kirkelig Kulturverksted ville at en kurator og åtte unge kunstnere skulle ta opp og reflektere over. Og det har de gjort – i forskjellige medier og med ulike uttrykk i denne utstillingen som fyller Jacobskirkens korparti, kirkeskip og krypt. De har alle tatt spørsmålet alvorlig, og forsøkt å tenke gjennom hvordan det er å leve i en virkelighet som Gud har forlatt, altså en verden uten en samlende mening, hensikt og verdi.

I selve kirken. I kirkeskipet støter vi først på to skulpturer – det er Ingrid Bervens Natt/Verdenen  og Jeanette Christensens Den ene ber, den andre banner. 

For Berven fortoner verden seg som en lekegrind. Den er  sammensatt av seksten vertikale neonrør festet til en kvadratisk metallramme oppe og nede slik at det oppstår en kube med målene 180 x 180 x 180 cm. Inne i og rundt kuben er det på gulvet plassert tretten fotballer, laget i sement, men med innrisset mønster som gjør dem til forveksling lik virkelige fotballer. De har da også fotballens mål.
Et verk som dette reiser en rekke spørsmål, for hva har fotballer med kuben å gjøre? Og hva har kube og fotballer med Natt / verden  å gjøre, og hva hentyder egentlig tittelen til?
Når man hører tittelen uttalt, kan den lett forveksles med nattverd – Jesu siste måltid med disiplene. Dette måltiden fant sted innendørs og det var 13 mennesker rundt bordet. I dette verket er det en kube som signaliserer rom og interiør, og tretten fotballer som kan stå for Jesus og apostlene som var benket rundt bordet. Vi kan knapt forhindre denne assosiasjonen fra å dukke frem, men tittelen er ikke nattverd, men Natt / verdenen. Slik dette ordet er skrevet, må skråstreken stå for eventuelt,  og i så tilfelle betyr tittelen at verket enten er et bilde på natt eller på verden. Eller at det er en kombinasjon av natt og verden, eventuelt en verden som til forveksling ligner en natt. Ingen av disse tolkningene får verket til å gå meningsmessig opp, for lekegrinden kan også ligne på et tempel, altså et menneskeskapt kosmos hvor alt er fullkomment – som kuben selv er det. Men i og utenfor denne kuben utfolder menneskelivet seg – fotballene – og skaper uorden og kaos. Slik kan natten komme inn. I så tilfelle kan verket være et bilde på menneskelivets vilkår – den nesten umulige balansen mellom ro og bevegelse. Kosmos er kun kosmos fordi det er i fullkommen harmoni, men derfor også helt ubevegelig. Mens livet derimot er en uro som med nødvendighet vil ødelegge alle fullkomne systemer.
Jeanette Christensens svar er anderledes. Hun opererer med et bestandig materiale, marmor, som er nesten like gammelt som kloden selv, men gir de svarte og hvite stenene en form som virker ytterst flyktig – vanndråpens. Resultatet blir et skulpturelt oksymoron,  en sammenstilling av en form og en materie som utelukker hverandre  gjensidig. Det er et annet uttrykk for det paradoksale i tilværelsen – for menneskets sårbare flyktighet i en verden av ting som ihvertfall tilsynelatende har en bastant «evighet». Og det merkelige er at denne flyktigheten akkurat finnes hos de skapninger som alene kan gi de mer bestandige tingene mening og verdi. Det siste aspektet blir tematisert gjennom skulpturenes likhet med tegneserienes talebobler. Det er taleboblene som får tegningene til å stå frem som meningsfulle handlinger. Men i Christensens skulpturer er ordene radert ut – der finnes ikke lenger noe som kan gi våre handlinger betydning. For meningen trakk seg tilbake sammen med Gud selv.

Rett foran alteret – eller snarere på alterets plass – er det satt opp en videoskjerm hvor Stefan Ottos video Fast forward/ fast rewind  ruller og går. Den bringer oss bort fra kirkeskipet og inn i forsetet av en bil som kjører gjennom byer og landskaper. Gjennom frontglasset ser vi bygater og vakre naturscener – underskjønne solnedganger og solfylte vårlandskaper. Men samtidig er utsikten bakover – til det vi nettopp har passert – også mulig gjennom sladrespeilet. Og det merkelige er at foran og bak ofte glir over i hverandre – fremtid og fortid går i ett, selv om det egentlig skulle være fysisk umulig. Man kan ikke se en solnedgang både foran og bak oss. Men det gjør vi her, og det kan tyde på at tiden er gått fullstendig i stå – akkurat som den musikken som akkompagnerer videobildene – den stanser stadig opp i irriterende søkerstøy. Så det er ikke bare rommet som blir tvetydig under Guds fravær – det gjelder også tiden.
I sideskipene trekkes nye aspekter inn. I høyre sideskip finner vi Aslak Høyerstens foto-triptyck Fight night.  Motivet er en boksekamp, men ikke som i George Bellows berømte Dempsey and Firpo  fra 1924. For der er det seieren som er motivet – den fattige stakkars som bokstavelig talt med to tomme hender slår seg frem til rikdom og berømmelse. I Høyerstens foto-triptych er vi i utkanten av selve kampen, og hovedpersonen er dommeren eller deler av ham, for det er mage- og lår-bilder som dominerer. Men dommeren er avgjort tilstede og danser rundt i ringen, men uten å gjøre særlig fra eller til med nedslaktningen. Assosiasjonene er tydelige nok, og blir enda klarere ved at fotoene spiller opp til Bervens Natt/verdenen.  Sett sammen aner vi en verden hvor den mest avskyelig lek for lov til å utfolde seg uten noen inngripen fra dommeren. Han danser bare med.

Ved siden av Høyerstens foto i det høyre sideskipet er det et annet foto – ReRun.  av Stefan Otto. Det viser en meksikansk Jesus-lignende vismann, omgitt av glade og lykkelige tilhengere, på en grønn eng  utenfor et ærverdig gammelt tempel. Vismannen er plassert i mellomgrunnen, mens man i forgrunnen til venstre ser to mennesker som omfavner hverandre i yr glede. Altså kjærlighet og fred mot Høyerstens kamp og ødeleggelse, og forskjellen går lenger, for nedslaktningen skjer uten inngripen fra dommeren, mens omfavnelsen er plassert komposisjonelt i en diagonal tilbake til vismannen. Og forgrunnsfigurene er heller ikke de eneste som omfavner hverandre – det gjør også flere andre innover i billedrommet. Om denne kjærlighet vil vare også etter at vismannen, som utgjør fotoets sentrum, er borte, gjenstår å se. For det kan jo bare være en flyktig og innholdsløs boble? En vill-leder mer enn en veileder. Men han har ihvertfall meldt seg på i konkurransen om sjelene, og det er en konkurranse like hard og uforsonlig som den vi ser i Høyerstens triptych. Og det selv om omfavnelse og boksing virker som nokså ulike aktiviteter, har de  avgjort likheter som akkurat denne konstellasjonen får frem.

I det andre sideskipet er det også en fotoinstallasjon – Geir M. Brungots Evig eies kun det tapte.  Her fortelles en historie i åtte deler om en kvinne og en mann, om et barns plutselig og uforklarlig død, om tap, isolasjon og sjelelig sorg. Et klassisk eksempel på at Gud (meningen) er blitt borte, og at han (eller den) ikke blander seg inn i menneskenes gjøren og laden – som dommeren i Høyerstens boksekamp. I et slikt perspektiv kan selv en bringebæråker på Sykkulven ta seg ut som en øde kirkegård.

Uten den Gud som engang utgjorde det sentrum og den store fortelling, som ga alt mening og verdi, er det åpnet opp for alle de små fortellingene, som for eksempel den Ottos meksikanske vismann serverer. Skjønt i en mekanistisk verden som upersonlig ruller og går  som Opplysningstidens urverk, er et tapt barn like betydningsløst som spillolje i den store sammenhengen. Kanskje finnes det ingen annen trøst enn Ibsens ordspråkaktige replikk fra Brand  om at «evig eies kun det tapte».

Hvert av disse arbeidene ville i sin mangetydighet, løsrevet fra det overordnende konseptet og plassert i ulike omgivelser, kunne leses på andre måter. Men her i kirkerommet – sett som uttrykk for en virkelighet uten Gud – reduseres mangetydigheten noe, og dermed trer det frem noen forbindelseslinjer mellom verkene som ellers ikke ville ha dukket opp. I kirkeskipet trer verden (-srommet) frem som mangetydig – en lekegrind, et sluttet kosmos som ikke makter å holde alle ingrediensene (fotballene) på plass, den skjærende kontrasten mellom system og liv, etc. Og samtidig – som en overgang til alterpartiets video – blir også tidens mangetydighet trukket inn, forholdet mellom flyktighet og bestandighet, og mellom tidens innhold, fortellingen, og det som skal gi fortellingen mening. Og så kulminerer det i Stefan Ottos video hvor fortid, nåtid og fremtid glir forvirret over i hverandre der vi sitter passivt i forsetet og ser virkeligheten fare forbi.

I de to sideskipenes fotoinstallasjoner kommenteres dette sammenbruddet – det meningsløse tapet settes opp mot den like meningsløse konkurransen.
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss»

I krypten. I middelalderens kirker var krypten det stedet hvor helgengraven befant seg. Det gjorde krypten til et hellig rom, hvor helgenrelikvien lik en magnet trakk alle de troende til seg og fylte dem med nådekraft. I Jacobskirkens krypt er det ingen helgenrelikvier – bare noen spor av dem i pulveret. For Laila Kongevolds installasjon u.t., laget i forgjengelig pulver, er noe av det første som møter oss, når vi kommer ned fra kirkeskipet. Den er overraskende stor og har en glatt overflate med en rekke små runde spor i, som om en eller annen merkelig fugl har gått frem og tilbake bortover flaten. Resultatet er blitt linje etter linje, slik vi av og til kan se det på en sandstrand. Men det er ikke noen fugl som har avsatt sporene, for de ligner mistenkelig på blindeskrift. Men hva denne blindeskriften utsier, er ikke enkelt å si. Den seende kan ikke lese blindeskrift, og den blinde må bruke hendene og det tåler ikke den skjøre pulveroverflaten. Så det er bare opphavskvinnen selv – verkets guddom – som kjenner hemmeligheten: at det dreier seg om sitater fra Det nye testamentet. Det hviler en middelaldersk tankegang over denne installasjonen – at verden er satt sammen som et språk, et språk vi må lære oss, om verden skal få mening. Men det lar seg altså ikke gjøre i dette tilfelle, for i det øyeblikk vi legger oss utover flaten for å la hendene gli over tegnene, vil hele installasjonen rase sammen. Vi er altså fratatt muligheten til å kommunisere med virkeligheten, og er blitt blinde, døve og stumme i en verden som er uforståelig, lukket og kald.

Med denne installasjonen in mente  får vi en enklere inngang til Grete Charlotte Larsens videoinstallasjon missing_kids.com  i rommet ved siden av til venstre. Den viser en serie med barneportretter, projisert gjennom en rekke slørede tekstiler. Hvert portrett, hentet fra Internetts etterlysninger, representerer et savnet barn, ett av disse som forsvinner sporløst hvert 18 sekund. Men selv om de ikke har avsatt spor som kan forteller hvor de har tatt veien, har de etterlatt seg spor i hjemmene sine – klær, leker, dukker, osv. Og disse døde tingene gjør fraværet av det levende (?) barnet enda mer utålelig, og man spør seg hva meningen kan være. «Hvor befinner Dommeren seg?» Men han virker like uengasjert fraværende som på Høyerstens fotoinstallasjon. Den eneste trøst man kan få er den vi finner på Internetts minnesider, hvor barna – akkurat som de voksne i avisenes nekrologer – allerede er blitt til rene og uskyldige engler. For ingenting er bedre egnet til å gi oss tro på  menneskets storhet enn de minneordene som effektivt har renset bort alle menneskenes feil og mangler. Kanskje er det vår tids Internett og aviser som har erstattet den funksjon middelalderens Skjærsild engang hadde?

I en verden som er blitt uforståelig og absurd – eksemplifisert ved alle de forsvunde barn (noen av dem har rømt til en usikker fremtid, mens andre er røvet for pengenes skyld til prostitusjon, til organtransplantasjon, eller til ren forlystelse, det vil si voldtekt og drap) – har også den menneskelige kommunikasjon fått dårlige vilkår. Når det store Du  er falt bort, er det ikke lenger enkelt for de mange små du’ er. Det er dette Beate Petersens videoprojeksjon i svart og hvitt Dodos dans  handler om. En skallet mann, oppkledd som kvinne i en knekort, ermløs svart kjole, prøver å danse vals til en trist og sørgmodig dansemelodi, spilt på en ensom og ustemt fiolin. Det hele virker lett patetisk, men så kommer det feiende inn en danserinne, til forveksling lik mannen, men utstyrt med profesjonell selvsikkerhet. Kontrasten blir slående, også for danserinnen. Hun gjør et forgjeves forsøk på å lære mannen kjærlig opp – vise seg som et du  for hans jeg.  Men han vil ikke åpne opp sitt du  – han holder fast på sin det -rolle, og istedenfor kommunikasjon ender det hele som en underlig konkurranse. Det-til-det,  og ikke du-til-jeg. 

Det hviler en stemning av Samuel Beckett over kryptens arbeider, for her er en like intens (og forgjeves?) venting på Godot som i irens skuespill.

Noen avsluttende bemerkningerOrientert som vårt århundres kunst er mot konseptet, betydningen, er det ikke lenger, som under modernismen, den rike, sansbare overflaten med dens estetiske kvaliteter, som er avgjørende. Det er konseptet, men det konsept, eller den betydning, som står i sentrum, er ingen entydig mening. Og den befinner seg heller ikke inne i verkene som en kjerne, men inne i betrakternes egne hoder. Derfor trenger det ikke lenger å være et konkret verk, slik modernismens maleri og skulptur var det. Arbeidene er åpne og uten grenser – det er ikke alltid enkelt å si hvor de begynner og hvor de slutter, fordi de alltid – med noen ord fra Jean-Paul Sartre – vil «slepes gjennom menneskenes hjerner». Arbeidene er dialogiske, og dialogene bølger ikke bare frem og tilbake mellom arbeid og betrakter, men også arbeidene i mellom. Slik vi har sett det i denne gjennomgangen.

De tre arbeidene i krypten samtaler med hverandre og med oss, for vi trekkes inn som deltagere i den kunstneriske prosessen. Derfor er den teksten dere nettopp har lest, bare et fragment av en slik samtale. Hvis den kan generere nye samtaler, andre innfallsvinkler, mer interessante perspektiver, så er hensikten oppnådd. For en utstilling som denne skal ikke gi svar, men stille vesentlige spørsmål som hver enkelt selv må reflektere over. Det har de felles med Jesu lignelser – de gir heller aldri svar, men de har avgjort evnen til å få oss til å reflektere over vesentlige problemer.

Gunnar Danbolt

Del kunst