Norge deler ut Nobels fredspris.Har vi glemt at vi forvalter en arv etter Fridtjof Nansen?

De siste to årene har jeg opplevd hvordan kommentarer om Norge i utlandet har dreid fra respekt for vårt engasjement for fred og menneskerettigheter til undring og skuffelse over hvordan en søkkrik nasjon viser smålighet og mangel på sjenerøsitet og hjertevarme. Jeg kjenner på en stigende følelse av skam.

På en internasjonal konferanse for fem år siden møtte jeg en brite som for spøk sa at «Norge er ikke noe land, det er en NGO med passkontroll». Denne karikaturen sa noe om det positive bildet verdenssamfunnet tradisjonelt har hatt av Norge. Men to faktorer har i det siste ført til endring i oppfatningen av landet vårt: Innvandringspolitikken har dreid fra å gjøre Norge til en trygg havn for nødstedte flyktninger til å bli et av de strengeste landene i Europa med en praksis som av FN og flere internasjonale organisasjoner anses for å være inhuman. Og samtidig har vi flyttet bistandskroner fra prosjekter i fattige land til å dekke kostnader i Norge, knyttet til flyktningene.

At denne utviklingen finner sted samtidig med at vi har fått en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet frikjenner ikke andre politiske partier fra medansvar. Det fortvilte er at vi ser ut til å venne oss til å akseptere vårt nye image.

Endringen i oppfatningen av Norge er et varsku for oss. Forstår vi hva vi er i ferd med å gjøre? Vi er nasjonen som deler ut Nobels fredspris. Har vi glemt at vi forvalter en arv etter Fridtjof Nansen? Er Øverlands dikt om å «ikke tåle så inderlig vel …» – det som leses i NRK nyttårskvelden – i ferd med å bli pynt? Kan vi være bekjent av å opptre som en inhuman nasjon i en kriserammet verden? Kan vi ha en innvandringsfiendtlig politiker som medlem av Nobelkomiteen i en tid hvor murer mellom nasjonene svekker muligheten for fred?

Vedtaket om at «oktoberbarna» skal få anledning til å få gjenopptatt sine saker var gledelig, og det er av betydning at regjeringen er fratatt instruksmyndighet overfor UNE i disse tilfellene, men det er ingen grunn til å være trygg på at dette medfører annet enn en utsettelse av returen for et betydelig antall av de personene det gjelder.

UNE har lang praksis for å tilsidesette hevdvunne rettsprinsipper som at tvil skal komme tiltalte til gode. Samme instans vektlegger signaleffekter og «innvandringsregulerende hensyn» foran alle andre. Derfor er det god grunn til å frykte at verden vil se at en nasjon som ligger i verdenstoppen i velferd og rikdom fortsetter å returnere barn til en usikker og risikofylt tilværelse i et land de knapt har noe forhold til.

Vi lever i en tid som krever særskilte tiltak. Den globale uretten kan ikke vare, og den dramatiske økningen av flyktninger som følger av flere kriger vi og våre allierte har tatt del i og til dels forårsaket, stiller verdenssamfunnet overfor en situasjon der det er kortsiktig politikk å mure seg inne som en beskyttelsesmanøver for kulturarv og velferd.

Verden er i stor forandring, og dersom vi ikke aksepterer at dette også må gjelde vårt land, vil muren vi bygger rundt oss selv en dag briste. Da risikerer vi å se langt mer ødeleggende konsekvenser enn de som kan komme av en aktiv, villet og styrt immigrasjonsprosess, der åpenheten og hjertevarmen som i sin tid møtte Europas fordrevne under og etter siste verdenskrig igjen kommer til anvendelse, også i Norge.

https://www.nrk.no/ytring/en-skam-a-vaere-norsk-1.13787890

Del artikkel